Carina har lavt stoffskifte og hypersomni: – Styrketrening ble en del av redningen

FYSISK OG PSYKISK PROGRESJON: På Instagram, hvor hun går under brukernavnet Styrkecaisa, deler Carina progresjonen i treningsstrømmen med sine følgere. Hun er også åpen om psykisk helse og deler sin erfaring med å være «usynlig syk». FOTO: Vibeke S Myren for @sportypluss.

For Carina Næss-Andreassen (37) fra Trøndelag har veien til bedre helse vært kronglete, både fysisk og psykisk. Som ung alenemor, med både diagnosen idiopatisk hypersomni og lavt stoffskifte, har hun lært å be om hjelp og dra nytte av de tingene som gir henne motivasjon.


For Carinas del ble motivasjonen styrketrening. Nå bruker hun Instagram som en treningsdagbok, hvor hun går under brukernavnet Styrkecaisa. Her har hun også vært åpen om psykisk helse knyttet til egen sykdom.

Carina var 19 år da hun ble mor for første gang. Den nye hverdagen som en ung mor var krevende, spesielt fordi hun allerede på videregående følte at kroppen gikk i «dvalemodus» uten å vite hva som faktisk var galt.

– Da jeg gikk på videregående, slo det ut i form av at jeg konstant var trøtt og sliten, samtidig som jeg fikk en vektøkning jeg ikke forstod årsaken til. På det tidspunktet fikk jeg ingen konkrete svar fra fastlegen, og fikk beskjed fra legen at dette ikke var uvanlig for noen på min alder.

Observant sykepleier oppdaget struma

Sent i svangerskapet fikk Carina gallestein, og opererte bort galleblæren under et år etter. Vendepunktet kom da en sykepleier gjorde henne oppmerksom på at hun hadde struma. Da falt brikkene mer på plass etter flere år med tretthet og utmattelse.

– Rett før operasjonen var det en observant sykepleier som oppdaget at jeg hadde struma. Struma var noe jeg hadde svært lite kjennskap til, særlig med tanke på at det var uvanlig å få i en alder av 20. Det ble likevel mer logisk med tanke på at jeg hadde vært og fremdeles var uvanlig sliten og trøtt.

Men det skulle ta lang tid før hun ble tatt på alvor for de plagene hun erfarte i hverdagen. Selv om hun hadde flere bekjente og en bestemor med samme sykdom, kjente hun likevel et behov for erfaringsutveksling og åpenhet med andre rundt diagnosen. Hun fikk også et inntrykk av at alvorlighetsgraden ble bagatellisert.

– På det tidspunktet fikk jeg følelsen av at det ikke var alvorlig nok. Man føler at terskelen for å ta det opp er høy, at det er et stigma i forhold til sykdommen. Det har rett og slett ikke vært mye rom for å snakke om det når man har vært nedfor.

Det gikk flere år før hun fikk operert bort skjoldkjertelen. Hun flyttet etter hvert tilbake til hjemplassen for å være nærmere familien. Der gjenopptok hun kontakten med fastlegen som hun hadde da hun var barn. Legen tok tak i problemet og Carina ble henvist til spesialisthelsetjenesten, hvor hun først fikk en radiojodbehandling. Da behandlingen ikke fungerte, ble hun operert og måtte belage seg på nye utfordringer med stoffskiftet etter operasjonen.

Savnet mer informasjon: – Lett å kjenne seg rådvill
I perioden etter ble hun fulgt opp av fastlegen. Hun tilbrakte mange runder på legekontoret hvor hun så seg nødt til å forklare at hun ikke klarte å være helt til stede i hverdagen. Hun savnet også mer informasjon, og innrømmer at hun fremdeles føler seg litt rådvill når det gjelder kunnskap om egen sykdom. Carina går på Levaxin i dag, men venter på time hos endokrinolog og skal prøve ut Liothyronin. Formen varierer fra en dag til en annen;

– Etter operasjonen begynte jeg på medisiner for lavt stoffskifte. I dag mener jeg helt klart at det er behov for forbedring når det gjelder informasjon og behandlingsmuligheter for stoffskiftesykdom.

Det gjorde ikke hverdagen enklere da Carina en tid etter fikk påvist diagnosen Idiopatisk hypersomni i en alder av 25. Idiopatisk hypersomni (IH) er en sjelden, kronisk nevrologisk søvnsykdom som gir veldig trøtthet/søvnighet på dagtid. Med riktig behandling kan du bli bedre (kilde: helsenorge.no) Heldigvis hadde hun nå en fastlege som tok sykdommen på alvor, og dermed også den hjelpen hun trengte til å komme et steg videre.

Treningsdagbok på Instagram
I dag er Carina fremdeles bosatt i Trøndelag med datteren Emma (17), og jobber som regnskapssekretær. Nå får hun tett oppfølging fra fastlegen og har et godt støtteapparat rundt seg. Det var først etter at hun flyttet tilbake til hjemplassen for å være nærmere familien, at hun tok noen grep for en mer aktiv livsstil som kunne gi henne overskudd i hverdagen. På Balderklinikken ble hun blant annet oppmuntret til å være aktiv utendørs og ha fokus på et sunt kosthold. Vektøkningen som følge av det lave stoffskifte var også utfordrende.

– En dag så jeg meg selv i speilet og kjente nærmest ikke igjen min egen kropp. Det var da jeg forstod at jeg måtte gjøre noe. Jeg kunne ikke fortsette samme livsstil og la vekten hindre meg i å leve livet mitt.

Veien til en mer aktiv livsstil startet med små gåturer og fortsatte med oppoverbakker. Hele veien hadde hun realistiske delmål i bakhodet. Hun merket hvor mye motivasjon hun fikk da hvert av disse delmålene ble oppnådd. Neste steg ble medlemskap på treningssenter hvor hun fikk opp øynene for styrketrening og hvordan dette vekket mestringsfølelsen hennes. Jo bedre progresjon hun fikk fysisk, desto bedre gikk det psykisk;

– Det var her jeg oppdaget at styrketrening virker positivt på både fysisk og psykisk helse. Vektnedgang var bare en bonus. Å kjenne seg sterk var en ny og fantastisk følelse. Det var utrolig artig å se den progresjonen i treningsstrømmen. Jeg ble like sterk psykisk som jeg ble fysisk. Jeg fant en ting som jeg var god i, følte meg trygg på å spørre andre om hjelp, og sammenlikningen var kun med meg selv fra gang til gang. Det er viktig å bygge en kropp som tåler å bli gammel.

Mestringsfølelsen ga henne også motivasjon til å opprette en egen treningsdagbok på Instagram, der hun går under navnet Styrkecaisa. På Instagram gir Styrkecaisa sine flere tusen følgere et innblikk i treningshverdagen.

– Det er helt klart en motivasjon og inspirasjon å være omringet av folk som ønsker å få et innblikk i din treningshverdag og som deler de samme interessene som deg.

Åpen om psykisk helse

Carina har også benyttet Instagram til å være åpen om psykisk helse og bryte med stigma rundt egen sykdom:

– For meg er det viktig at egen psykisk helse skal normaliseres gjennom åpenhet. Jeg tok dette opp på min egen Instagram-konto for første gang rundt juletider for noen år siden, og snakket om ensomheten fordi jeg følte at det var viktig for andre som hadde noenlunde problemer med det samme. Instagram gir ikke alltid de mest realistiske bildene. Selv om det virker som jeg er oppegående og alltid på topp på bilder, så har jeg også hatt mine psykiske utfordringer. Det er tross alt menneskelig å føle seg nedstemt til tider.

Carina har lært at det alltid er noen man kan prate med, men det forutsetter at man må tørre å si at man ikke har det bra.

– Selv brukte jeg fastlegen min og fikk en fantastisk psykolog som hjalp meg å komme meg videre. Huk tak i de du tror kan hjelpe deg, og ikke vær redd for å stille spørsmål.

– For meg er mestring å fullføre målene jeg har satt meg, men ikke sette så urealistiske mål at jeg ikke klarer å gjennomføre det. Det er viktig å starte i det små, sier Carina. FOTO: Vibeke S Myren for @sportypluss.

– Nedstengingen kom til riktig tid
Selv om Carina er på et godt sted i livet nå, legger hun ikke skjul på at det har gått opp og ned de siste to årene. I 2019 gikk hun på en smell i form av at hun hadde mer smerter i kroppen, var mer utmattet enn ellers, preget av hjernetåke og sov døgnet rundt. I tillegg gikk hun opp nesten 16 kg på tre måneder. Etter en dobbel skiveutglidning i ryggen i januar 2020, brukte hun all sin styrke på å få kroppen i bevegelse igjen. Det tæret på humøret.

– Alt var vondt på en annen måte, og det hjalp heller ikke da jeg ble møtt av en vikarlege som forklarte at jeg enkelt og greit hadde gitt opp.

For Carinas del var koronapandemien og nedstengningen til stor hjelp. Hun er fortsatt mye sliten, og har i perioder svært lite energi. Men nå er hun klar til å ta formen tilbake.

– Rett før nedstengingen var jeg i en situasjon hvor jeg ikke kunne ikke hjelpe noen mer, og på det tidspunktet følte jeg at jeg var låst i egen kropp. Jeg hadde ikke annet valg enn å ta det mer med ro, og faktisk lytte til kroppen. Først nå kjenner jeg at jeg har overskudd til å trene og lage sunn mat. Jeg fikk økt medisindosen i høst, som gjør at jeg fungerer bedre. Jeg har lært meg å si nei til ting som ikke er realistisk. For min del kom koronapandemien og nedstengningen til riktig tid.

Med sangen «Better than ever» av Flight Facility lagret på spillelisten har Carina satt klare treningsmål for tiden fremover;

– Målet er å springe 5 km på under en halvtime. Samtidig skal jeg gjøre det så enkelt som at hvis jeg kjenner at kroppen er sliten, så må jeg lytte til det. For meg er mestring å fullføre målene jeg har satt meg, men ikke sette så urealistiske mål at jeg ikke klarer å gjennomføre det. Det er viktig å starte i det små.

Nedstengningen har også lært Carina å sette pris på de små tingene i hverdagen;

– Is på første sommerdag. Regnbuen over Trondheimsfjorden. Tid med familie. Hodelykttur i tussmørket. Små tegn til at det går mot lysere tider.

Idiopatisk hypersomni

Idiopatisk hypersomni (IH) er en sjelden, kronisk nevrologisk søvnsykdom som gir veldig trøtthet/søvnighet på dagtid. Med riktig behandling kan du bli bedre.
Kilde: Helsenorge.no

Andre innlegg

Kvinner med autoimmune sykdommer rapporterer lengre vei til diagnose

Av Lasse Jangaas • 2. november 2026
En ny internasjonal studie med over 6600 deltakere finner at kvinner oftere enn menn oppgir lang utredningstid og at symptomene deres tidligere er blitt forklart som psykiske eller psykosomatiske. Forskerne understreker imidlertid at resultatene bygger på pasientenes egne erfaringer. Autoimmune sykdommer kan være vanskelige å oppdage. Symptomene kan utvikle seg gradvis, variere over tid og ligne på symptomer ved andre sykdommer. For mange pasienter kan det derfor gå lang tid fra de første symptomene oppstår, til en diagnose blir stilt. En ny internasjonal studie, publisert i det vitenskapelige tidsskriftet eClinicalMedicine, har undersøkt hvordan personer med autoimmune sykdommer opplever veien frem til diagnose. Forskerne har særlig sett på om det er forskjeller mellom kvinner og menn. Over 6600 deltakere Studien omfattet 6607 personer med ulike autoimmune sykdommer, og deltakerne ble rekruttert gjennom blant annet sosiale medier, pasientorganisasjoner og andre nettbaserte kanaler. De svarte på et omfattende spørreskjema om hvor lang tid det tok fra symptomene begynte til de fikk diagnosen, hvor mange ganger de hadde oppsøkt helsepersonell, og om de opplevde at symptomene tidligere var blitt forklart med andre tilstander. Forskerne undersøkte blant annet om deltakerne mente at symptomene hadde blitt feiltolket som psykiske helseproblemer eller psykosomatiske plager. Psykosomatiske plager ble i undersøkelsen forklart som fysiske symptomer som skyldes eller forverres av psykiske faktorer. Kvinner rapporterte oftere lang utredningstid Resultatene viste forskjeller mellom kvinner og menn på flere områder. Blant kvinnene oppga 31,8 prosent at det hadde gått minst fire år fra de første symptomene til diagnosen ble stilt. Tilsvarende andel blant mennene var 25,5 prosent. Kvinner rapporterte også oftere at de hadde hatt mange konsultasjoner med helsepersonell før diagnosen ble stilt. Mens 26,2 prosent av kvinnene oppga minst elleve konsultasjoner, gjaldt dette 18,4 prosent av mennene. Forskjellene var statistisk signifikante. Symptomer ble oftere forklart som psykiske Forskerne fant også forskjeller i hvordan deltakerne opplevde at symptomene deres tidligere var blitt vurdert. Blant kvinnene rapporterte 43,3 prosent at symptomer på den autoimmune sykdommen tidligere var blitt feiltolket som psykiske helseproblemer. Blant mennene var andelen 32,7 prosent. Tilsvarende oppga 33,9 prosent av kvinnene at symptomene var blitt forklart som psykosomatiske, mot 21,5 prosent av mennene. Forskjellene var statistisk signifikante også etter at forskerne hadde justert for blant annet alder, sykdomsgruppe, geografisk område og økonomisk situasjon. Forskerne undersøkte dessuten om deltakerne opplevde å ha fått en annen fysisk sykdomsdiagnose før den autoimmune sykdommen ble påvist. Her fant de ingen statistisk signifikant forskjell mellom kvinner og menn. Mange deltakere med stoffskiftesykdom Autoimmune stoffskiftesykdommer utgjorde den største sykdomsgruppen i undersøkelsen. Totalt 1514 deltakere oppga at de hadde en autoimmun stoffskiftesykdom som hoveddiagnose. Det tilsvarer nærmere 23 prosent av deltakerne. Også blant disse rapporterte pasienter at symptomene tidligere var blitt forklart som psykiske eller psykosomatiske, men forskerne presenterer ikke egne statistiske analyser som kan fastslå om forskjellene mellom kvinner og menn i denne sykdomsgruppen er sikre. Av de 1514 deltakerne med autoimmun stoffskiftesykdom var nemlig bare 59 menn, noe som begrenser muligheten til å trekke konklusjoner om kjønnsforskjeller innenfor denne gruppen. Studien gir derfor ikke grunnlag for å fastslå med sikkerhet at kvinner med autoimmune stoffskiftesykdommer oftere blir feildiagnostisert enn menn. Ulike sykdommer – ulike erfaringer Forskerne fant også betydelige forskjeller mellom de autoimmune sykdommene. Deltakere med enkelte sykdommer rapporterte langt oftere at symptomene tidligere var blitt forklart som psykiske eller psykosomatiske enn deltakere med andre sykdommer. Sykdommer med tydelige fysiske kjennetegn eller mer spesifikke biologiske markører var gjennomgående forbundet med færre slike rapporterte feildiagnoser. Forskerne peker på at mange autoimmune sykdommer kan gi diffuse og uspesifikke symptomer, særlig tidlig i sykdomsforløpet. Tretthet, søvnproblemer, konsentrasjonsvansker og psykiske symptomer kan ha flere mulige årsaker og kan gjøre det vanskelig å skille mellom autoimmune sykdommer og andre tilstander før sykdomsbildet blir tydeligere. De understreker også at psykiske lidelser og autoimmune sykdommer kan forekomme samtidig, og at en tidligere psykisk diagnose ikke nødvendigvis var feil. Kan ikke fastslå årsakene Selv om studien fant forskjeller mellom kvinner og menn, kan den ikke forklare hvorfor forskjellene oppstår. Forskerne diskuterer flere mulige årsaker, blant annet biologiske forskjeller, ulik sykdomsutvikling og mulige kjønnsrelaterte skjevheter i helsevesenet. Om dette skriver de at undersøkelsen ikke kan avgjøre hvilken betydning de ulike faktorene har hatt. Studien bygger dessuten på deltakernes egne beskrivelser av tidligere erfaringer, og forskerne har ikke gjennomgått pasientjournaler for å undersøke om det faktisk ble stilt feil diagnoser. Viktige begrensninger Forskerne understreker at resultatene må tolkes med forsiktighet, ikke minst fordi deltakerne ble rekruttert gjennom digitale kanaler, blant annet sosiale medier og pasientorganisasjoner. Det kan ha ført til at personer med særlig vanskelige erfaringer fra helsevesenet var overrepresentert. Hele 91,2 prosent av deltakerne var kvinner, og nesten 70 prosent kom fra Storbritannia. Undersøkelsen var også basert på deltakernes hukommelse om tidligere hendelser. I tillegg var det frafall underveis, slik at ikke alle deltakerne besvarte samtlige spørsmål, og resultatene kan derfor ikke uten videre overføres til alle personer med autoimmune sykdommer. Forskerne mener likevel at pasientenes erfaringer kan gi viktig kunnskap om forhold som ikke nødvendigvis kommer frem i medisinske journaler. De konkluderer også med at det trengs mer forskning på området, som også inkluderer helsepersonells perspektiver, for å få bedre forståelse av hvorfor forskjellene oppstår og hvordan utredningen av autoimmune sykdommer kan forbedres. Kilde: Sloan M, Taylor S, Cox B, et al. Sex and disease differences in patients’ diagnostic experiences in autoimmune diseases: an international cross-sectional study. eClinicalMedicine. 202 6.

Søvn og hukommelse kan påvirkes

Av Lasse Jangaas • 21. oktober 2026
etter omfattende skjoldbruskkjertelkirurgi

Kirurgi er ikke eneste alternativ mot knuter

Av Lasse Jangaas • 15. oktober 2026
Radiofrekvensablasjon kan redusere godartede knuter i skjoldbruskkjertelen betydelig – uten at selve kjertelen må opereres bort. En ny studie føyer seg inn i en stadig større mengde forskning som viser at metoden kan være et trygt alternativ for utvalgte pasienter. For mange som får påvist en godartet knute i skjoldbruskkjertelen, er ikke knuten i seg selv et problem. Men noen knuter vokser og gir trykkfølelse, svelgvansker eller kosmetiske plager. Da blir det aktuelt med behandling. Tradisjonelt har kirurgi vært den viktigste behandlingen dersom knuten skulle fjernes. I dag finnes det imidlertid et annet alternativ for enkelte pasienter: Radiofrekvensablasjon (RFA). Metoden innebærer at en tynn elektrode føres inn i knuten under ultralydveiledning. Radiofrekvensenergi varmer opp vevet, slik at cellene i knuten ødelegges. Kroppen bryter deretter gradvis ned det behandlede vevet, og knuten blir mindre. Stadig mer dokumentasjon RFA er ikke lenger en eksperimentell metode, og internasjonale retningslinjer og konsensusdokumenter beskriver behandlingen som et alternativ for utvalgte pasienter med knuter som gir symptomer eller kosmetiske plager. Nyere internasjonal konsensus har også lagt vekt på hvordan behandlingen bør gjennomføres, hvilke pasienter som er aktuelle og hvordan kvalitet og sikkerhet kan ivaretas. Studier gjennom flere år har vist at RFA kan gi betydelig reduksjon av knutevolumet. Så sent som i juni 2026 skrev vi om en studie fra Kina som viser tilsvarende funn. Samtidig er alvorlige og permanente komplikasjoner sjeldne, og metoden har en viktig fordel sammenlignet med kirurgi: Selve skjoldbruskkjertelen blir ikke fjernet. Det betyr blant annet at risikoen for permanent lavt stoffskifte er lavere enn etter kirurgisk fjerning av kjertelen. RFA gir heller ikke et operasjonssår på halsen. En ny studie En ny prospektiv studie fra Spania, publisert i tidsskriftet Endocrine i september 2026, undersøkte minimalt invasive behandlinger av godartede thyreoideaknuter. Totalt 120 knuter ble behandlet, hvorav 75 med RFA og 45 med perkutan etanolbehandling. Pasientene ble fulgt i ett år. Etter 12 måneder var det gjennomsnittlige volumet redusert med 77,4 prosent blant knutene som var behandlet med RFA. For hele gruppen var reduksjonen 84,2 prosent. Forskerne rapporterte også bedring i symptomer og kosmetiske plager. Blant pasientene med såkalte autonome knuter – knuter som produserer thyreoideahormon uavhengig av kroppens regulering – steg TSH-nivået mot normalområdet, og alle som brukte tyreostatisk behandling før inngrepet kunne avslutte denne etter behandlingen. Et viktig funn var sikkerheten. De registrerte bivirkningene var milde og forbigående. Lokale smerter ble rapportert hos 27,5 prosent og forbigående heshet hos 6,7 prosent. Forskerne registrerte ingen permanente komplikasjoner i dette materialet. Hvem kan være aktuell? En typisk kandidat er en pasient med en godartet, symptomgivende knute som gir trykkplager, svelgvansker eller kosmetiske problemer. Det er avgjørende at knuten er tilstrekkelig undersøkt og vurdert som godartet før behandling. Retningslinjer legger blant annet vekt på ultralyd og cytologisk undersøkelse for å sikre at knuten er godartet før RFA. Det finnes også forskning på RFA ved autonome knuter og ved enkelte former for thyreoideakreft. Bruksområdet er dermed større enn bare godartede knuter. En behandling i utvikling Utviklingen innen thyreoideabehandling går derfor i retning av flere behandlingsalternativer. For pasienten kan det bety at valget i noen tilfeller ikke lenger står mellom «operasjon eller ingen behandling». RFA og andre ablasjonsmetoder kan være aktuelle for enkelte – forutsatt riktig diagnose, riktig pasientutvelgelse og behandling utført av personell med nødvendig kompetanse. I Norge er termoablasjon fortsatt ikke etablert som et behandlingstilbud for godartede knuter i skjoldbruskkjertelen.
Se flere innlegg