Carina har lavt stoffskifte og hypersomni: – Styrketrening ble en del av redningen

15. april 2021

FYSISK OG PSYKISK PROGRESJON: På Instagram, hvor hun går under brukernavnet Styrkecaisa, deler Carina progresjonen i treningsstrømmen med sine følgere. Hun er også åpen om psykisk helse og deler sin erfaring med å være «usynlig syk». FOTO: Vibeke S Myren for @sportypluss.

For Carina Næss-Andreassen (37) fra Trøndelag har veien til bedre helse vært kronglete, både fysisk og psykisk. Som ung alenemor, med både diagnosen idiopatisk hypersomni og lavt stoffskifte, har hun lært å be om hjelp og dra nytte av de tingene som gir henne motivasjon.


For Carinas del ble motivasjonen styrketrening. Nå bruker hun Instagram som en treningsdagbok, hvor hun går under brukernavnet Styrkecaisa. Her har hun også vært åpen om psykisk helse knyttet til egen sykdom.

Carina var 19 år da hun ble mor for første gang. Den nye hverdagen som en ung mor var krevende, spesielt fordi hun allerede på videregående følte at kroppen gikk i «dvalemodus» uten å vite hva som faktisk var galt.

– Da jeg gikk på videregående, slo det ut i form av at jeg konstant var trøtt og sliten, samtidig som jeg fikk en vektøkning jeg ikke forstod årsaken til. På det tidspunktet fikk jeg ingen konkrete svar fra fastlegen, og fikk beskjed fra legen at dette ikke var uvanlig for noen på min alder.

Observant sykepleier oppdaget struma

Sent i svangerskapet fikk Carina gallestein, og opererte bort galleblæren under et år etter. Vendepunktet kom da en sykepleier gjorde henne oppmerksom på at hun hadde struma. Da falt brikkene mer på plass etter flere år med tretthet og utmattelse.

– Rett før operasjonen var det en observant sykepleier som oppdaget at jeg hadde struma. Struma var noe jeg hadde svært lite kjennskap til, særlig med tanke på at det var uvanlig å få i en alder av 20. Det ble likevel mer logisk med tanke på at jeg hadde vært og fremdeles var uvanlig sliten og trøtt.

Men det skulle ta lang tid før hun ble tatt på alvor for de plagene hun erfarte i hverdagen. Selv om hun hadde flere bekjente og en bestemor med samme sykdom, kjente hun likevel et behov for erfaringsutveksling og åpenhet med andre rundt diagnosen. Hun fikk også et inntrykk av at alvorlighetsgraden ble bagatellisert.

– På det tidspunktet fikk jeg følelsen av at det ikke var alvorlig nok. Man føler at terskelen for å ta det opp er høy, at det er et stigma i forhold til sykdommen. Det har rett og slett ikke vært mye rom for å snakke om det når man har vært nedfor.

Det gikk flere år før hun fikk operert bort skjoldkjertelen. Hun flyttet etter hvert tilbake til hjemplassen for å være nærmere familien. Der gjenopptok hun kontakten med fastlegen som hun hadde da hun var barn. Legen tok tak i problemet og Carina ble henvist til spesialisthelsetjenesten, hvor hun først fikk en radiojodbehandling. Da behandlingen ikke fungerte, ble hun operert og måtte belage seg på nye utfordringer med stoffskiftet etter operasjonen.

Savnet mer informasjon: – Lett å kjenne seg rådvill

I perioden etter ble hun fulgt opp av fastlegen. Hun tilbrakte mange runder på legekontoret hvor hun så seg nødt til å forklare at hun ikke klarte å være helt til stede i hverdagen. Hun savnet også mer informasjon, og innrømmer at hun fremdeles føler seg litt rådvill når det gjelder kunnskap om egen sykdom. Carina går på Levaxin i dag, men venter på time hos endokrinolog og skal prøve ut Liothyronin. Formen varierer fra en dag til en annen;

– Etter operasjonen begynte jeg på medisiner for lavt stoffskifte. I dag mener jeg helt klart at det er behov for forbedring når det gjelder informasjon og behandlingsmuligheter for stoffskiftesykdom.

Det gjorde ikke hverdagen enklere da Carina en tid etter fikk påvist diagnosen Idiopatisk hypersomni i en alder av 25. Idiopatisk hypersomni (IH) er en sjelden, kronisk nevrologisk søvnsykdom som gir veldig trøtthet/søvnighet på dagtid. Med riktig behandling kan du bli bedre (kilde: helsenorge.no) Heldigvis hadde hun nå en fastlege som tok sykdommen på alvor, og dermed også den hjelpen hun trengte til å komme et steg videre.

Treningsdagbok på Instagram

I dag er Carina fremdeles bosatt i Trøndelag med datteren Emma (17), og jobber som regnskapssekretær. Nå får hun tett oppfølging fra fastlegen og har et godt støtteapparat rundt seg. Det var først etter at hun flyttet tilbake til hjemplassen for å være nærmere familien, at hun tok noen grep for en mer aktiv livsstil som kunne gi henne overskudd i hverdagen. På Balderklinikken ble hun blant annet oppmuntret til å være aktiv utendørs og ha fokus på et sunt kosthold. Vektøkningen som følge av det lave stoffskifte var også utfordrende.

– En dag så jeg meg selv i speilet og kjente nærmest ikke igjen min egen kropp. Det var da jeg forstod at jeg måtte gjøre noe. Jeg kunne ikke fortsette samme livsstil og la vekten hindre meg i å leve livet mitt.

Veien til en mer aktiv livsstil startet med små gåturer og fortsatte med oppoverbakker. Hele veien hadde hun realistiske delmål i bakhodet. Hun merket hvor mye motivasjon hun fikk da hvert av disse delmålene ble oppnådd. Neste steg ble medlemskap på treningssenter hvor hun fikk opp øynene for styrketrening og hvordan dette vekket mestringsfølelsen hennes. Jo bedre progresjon hun fikk fysisk, desto bedre gikk det psykisk;

– Det var her jeg oppdaget at styrketrening virker positivt på både fysisk og psykisk helse. Vektnedgang var bare en bonus. Å kjenne seg sterk var en ny og fantastisk følelse. Det var utrolig artig å se den progresjonen i treningsstrømmen. Jeg ble like sterk psykisk som jeg ble fysisk. Jeg fant en ting som jeg var god i, følte meg trygg på å spørre andre om hjelp, og sammenlikningen var kun med meg selv fra gang til gang. Det er viktig å bygge en kropp som tåler å bli gammel.

Mestringsfølelsen ga henne også motivasjon til å opprette en egen treningsdagbok på Instagram, der hun går under navnet Styrkecaisa. På Instagram gir Styrkecaisa sine flere tusen følgere et innblikk i treningshverdagen.

– Det er helt klart en motivasjon og inspirasjon å være omringet av folk som ønsker å få et innblikk i din treningshverdag og som deler de samme interessene som deg.

Åpen om psykisk helse

Carina har også benyttet Instagram til å være åpen om psykisk helse og bryte med stigma rundt egen sykdom:

– For meg er det viktig at egen psykisk helse skal normaliseres gjennom åpenhet. Jeg tok dette opp på min egen Instagram-konto for første gang rundt juletider for noen år siden, og snakket om ensomheten fordi jeg følte at det var viktig for andre som hadde noenlunde problemer med det samme. Instagram gir ikke alltid de mest realistiske bildene. Selv om det virker som jeg er oppegående og alltid på topp på bilder, så har jeg også hatt mine psykiske utfordringer. Det er tross alt menneskelig å føle seg nedstemt til tider.

Carina har lært at det alltid er noen man kan prate med, men det forutsetter at man må tørre å si at man ikke har det bra.

– Selv brukte jeg fastlegen min og fikk en fantastisk psykolog som hjalp meg å komme meg videre. Huk tak i de du tror kan hjelpe deg, og ikke vær redd for å stille spørsmål.

– For meg er mestring å fullføre målene jeg har satt meg, men ikke sette så urealistiske mål at jeg ikke klarer å gjennomføre det. Det er viktig å starte i det små, sier Carina. FOTO: Vibeke S Myren for @sportypluss.

– Nedstengingen kom til riktig tid

Selv om Carina er på et godt sted i livet nå, legger hun ikke skjul på at det har gått opp og ned de siste to årene. I 2019 gikk hun på en smell i form av at hun hadde mer smerter i kroppen, var mer utmattet enn ellers, preget av hjernetåke og sov døgnet rundt. I tillegg gikk hun opp nesten 16 kg på tre måneder. Etter en dobbel skiveutglidning i ryggen i januar 2020, brukte hun all sin styrke på å få kroppen i bevegelse igjen. Det tæret på humøret.

Alt var vondt på en annen måte, og det hjalp heller ikke da jeg ble møtt av en vikarlege som forklarte at jeg enkelt og greit hadde gitt opp.

For Carinas del var koronapandemien og nedstengningen til stor hjelp. Hun er fortsatt mye sliten, og har i perioder svært lite energi. Men nå er hun klar til å ta formen tilbake.

– Rett før nedstengingen var jeg i en situasjon hvor jeg ikke kunne ikke hjelpe noen mer, og på det tidspunktet følte jeg at jeg var låst i egen kropp. Jeg hadde ikke annet valg enn å ta det mer med ro, og faktisk lytte til kroppen. Først nå kjenner jeg at jeg har overskudd til å trene og lage sunn mat. Jeg fikk økt medisindosen i høst, som gjør at jeg fungerer bedre. Jeg har lært meg å si nei til ting som ikke er realistisk. For min del kom koronapandemien og nedstengningen til riktig tid.

Med sangen «Better than ever» av Flight Facility lagret på spillelisten har Carina satt klare treningsmål for tiden fremover;

– Målet er å springe 5 km på under en halvtime. Samtidig skal jeg gjøre det så enkelt som at hvis jeg kjenner at kroppen er sliten, så må jeg lytte til det. For meg er mestring å fullføre målene jeg har satt meg, men ikke sette så urealistiske mål at jeg ikke klarer å gjennomføre det. Det er viktig å starte i det små.

Nedstengningen har også lært Carina å sette pris på de små tingene i hverdagen;

– Is på første sommerdag. Regnbuen over Trondheimsfjorden. Tid med familie. Hodelykttur i tussmørket. Små tegn til at det går mot lysere tider.

Idiopatisk hypersomni

Idiopatisk hypersomni (IH) er en sjelden, kronisk nevrologisk søvnsykdom som gir veldig trøtthet/søvnighet på dagtid. Med riktig behandling kan du bli bedre.
Kilde: Helsenorge.no

Andre innlegg

Av Lasse Jangaas 15. april 2026
Trenger deltakere til banebrytende studie på lavt stoffskifte
Av Lasse Jangaas 13. april 2026
– Ta deg ei natt på hotell for å sove ut, foreslo fastlegen da Karianne var utkjørt. Så viste det seg at hun hadde en TSH på over 150. Tekst og foto: Lasse Jangås – Jeg var heldig som opplevde en drøm av et svangerskap. Fødselen var riktignok tøff, men jeg hentet meg ganske fort inn etterpå, sier Karianne Andreassen (32) fra Tromsø. Gradvis forverring Hun er profesjonell danser, utdannet ved London Studio Centre i England, og jobbet i England og Skottland i flere år før hun i 2019 flyttet til Oslo. – Albert ble født i juni i 2024, og i løpet av seinsommeren og tidlig på høsten begynte jeg å få energien tilbake. Jeg gledet meg til å reise på turné med en soloforestilling i november, minnes hun. Men slik skulle det ikke gå. – Jeg ble mer og mer sliten utover høsten, og måtte etter hvert sove med Albert hver gang han trengte en lur. Men det utviklet seg så gradvis at det ikke var så lett å merke fra dag til dag. I jula reiste hun hjem til Tromsø, og familien reagerte umiddelbart på hvordan Karianne så ut. – Søsteren min jobber i helsevesenet og spurte med én gang om jeg var syk. Og når jeg ser på bilder av meg fra den jula, kjenner jeg meg nesten ikke igjen. Jeg var veldig pløsete og hoven i ansiktet. Klarte ikke å gå til legen Etter at hun kom tilbake til Oslo på nyåret i fjor ble det bare verre. – Jeg orket omtrent ingenting, ville bare sove. Jeg hadde bestilt legetime, men da dagen kom, ringte jeg for å avbestille. Jeg orket ikke, tenkte det var bedre at jeg brukte den tida på å sove, sier hun. Det skulle dessverre bli enda verre. – Noen uker senere fikk jeg et voldsomt panikkanfall, hvor jeg gråt og hikstet og ikke klarte å snakke. I denne perioden følte hun seg også alene. De andre i barselgruppa hennes sa at det nok kom til å bli bedre. – Men det gjorde det jo ikke. Og jeg følte på en skam over at jeg var den eneste som ikke fikk det til. De andre tok med seg barna på babysvømming og andre aktiviteter, men jeg hadde ikke en sjanse til å delta på sånt. Jeg orket rett og slett ikke. Karianne reiste i stedet tilbake til Tromsø. Familien reagerte igjen på formen hennes og søsteren hennes ga henne et skjema hun kunne fylle ut for å se om hun kanskje led av fødselsdepresjon. – Da var det ganske ille fatt med meg. Jeg var så sliten at jeg måtte bytte hånd mens jeg pusset tennene. Og fødselspermisjonen nærmet meg slutten. Jeg skulle snart begynne å jobbe igjen, med to krevende forestillinger om dagen... (Artikkelen fortsetter under bildet.)
Av Lasse Jangaas 26. mars 2026
Kunstig intelligens (KI) har allerede gjort sitt inntog i helsesektoren. En ny studie viser at KI-assistert ultralyd også kan øke presisjonen ved diagnostisering og skille mellom god- og ondartede knuter på skjoldbruskkjertelen. Forskerne analyserte data fra 28 studier med til sammen over 130.000 pasienter og mer enn 150.000 skjoldbruskkjertelknuter, og resultatene viser at KI-systemer har høy diagnostisk nøyaktighet når det gjelder å skille mellom godartede og ondartede knuter. Sensitivitet (evne til å oppdage sykdom): ca. 89 % Spesifisitet (evne til å utelukke sykdom): ca. 84 % Dette betyr at teknologien i stor grad klarer å identifisere både de som faktisk har kreft og de som ikke har det. Bedre analyse av medisinske bilder KI-systemene analyserer ultralydbilder av skjoldbruskkjertelen, og særlig såkalte dyp-læringsmodeller (deep learning) utmerker seg, fordi de kan oppdage komplekse mønstre i bildene som kan være vanskelige å se for det menneskelige øyet. I motsetning til tradisjonelle metoder, som er avhengige av forhåndsdefinerte kriterier og subjektive vurderinger, lærer disse modellene direkte fra store datamengder. Dette gjør dem bedre egnet til å håndtere komplekse og nyanserte medisinske data. Studien tyder på at KI-verktøyene fungerer spesielt godt for pasienter over 50 år, kvinner og på knuter som er under 20 mm i diameter. Kan redusere unødvendige inngrep Denne forbedringen i diagnostikk også kan bidra til å redusere overbehandling. Oppdagelse av knuter på skjoldbruskkjertelen øker i omfang med bedre verktøy, og i dag oppdages mange små knuter som kanskje aldri ville utviklet seg til alvorlig sykdom. Ved hjelp av KI kan leger i større grad unngå unødvendige biopsier og operasjoner, og følge enkelte pasienter med aktiv overvåking i stedet for behandling. Fortsatt utfordringer Selv om resultatene er lovende, peker forskerne på flere store utfordringer: Studiene varierer mye i kvalitet og metode. De ulike KI-modellene varierer i presisjonsnivå. KI-systemer må fortsatt kvalitetssikres og brukes sammen med leger. I tillegg reiser teknologien spørsmål om personvern, ansvar og etikk som må avklares før bred implementering. Forskerne understreker også i sin artikkel at kunstig intelligens foreløpig bør brukes som et støtteverktøy, ikke som en erstatning for klinisk vurdering. Legens kompetanse vil fortsatt være avgjørende i diagnostikk og behandling. Veien videre, uttaler forskerne, bør være at forskningen fokuserer på å utvikle mer avanserte og presise modeller, kombinerer ulike typer data (bilder, genetikk, kliniske opplysninger) og tester teknologien i større og mer varierte pasientgrupper. Etterlyser tolkningsmodeller – I tillegg er tolkningsmodeller fortsatt en betydelig forskningsutfordring. Per i dag er mange forskere usikre på hvor pålitelige KI-modeller er. Som såkalte «black box»-systemer mangler de innsyn i hvordan diagnoser og beslutninger tas, noe som skaper et forståelsesgap mellom leger og modeller og svekker tilliten i klinisk praksis, skriver forskerne i artikkelen. – «Forklarbar kunstig intelligens» (interpretable AI) er en samlebetegnelse for verktøy og metoder som hjelper mennesker med å forstå og tolke prediksjonene fra maskinlæringsalgoritmer. Dette omfatter både forklarbare modeller og brukervennlige grensesnitt. Slike løsninger kan bidra til økt nøyaktighet, rettferdighet og åpenhet i diagnostiske modeller, og til bedre forståelse av beslutninger basert på kunstig intelligens.
Se flere innlegg