Marthe Smidesang (35) var kun 18 år da hun fikk påvist lavt stoffskifte. Å leve med usikkerheter og diffuse symptomer i hverdagen var krevende, så det var en form for «lettelse» å endelig avdekke årsaken til plagene da hun etter fem år fikk påvist diagnosen. Men det skulle ta lang tid fra Marthe fikk behandling til hun følte seg bedre.

Nå som Marthe har levd med lavt stoffskifte i flere år, har hun hatt tid til å lese seg opp på stoffskiftesykdom og ikke minst lære å kjenne kroppen og behovene sine bedre. Hun legger til at det er viktig å se de små gledene i hverdagen, ha et godt støtteapparat rundt seg og ikke minst prioritere en aktivitet som er ekstra motiverende for deg. FOTO: Adam Read.

Symptomene startet allerede så tidlig som på ungdomsskolen. Den nye hverdagen ble preget av søvn, utmattelse og skolefravær som følge av lav konsentrasjon. Tilleggssymptomer som skjelvinger i hendene og hårtap skapte også problemer. Følelsene tok overhånd da hun ikke helt forstod hva som var galt, og hun husker at dette var en periode hun gråt mye.

Men det var ikke før etter fem år, da Marthe flyttet til Oslo som 18-åring, at hun fikk påvist hypotyreose etter full utredning hos legen. Nå måtte hun venne seg til en hverdag med behandling for både lavt stoffskifte og depresjon.

– Det gikk fem år før jeg i en alder av 18 fikk diagnosen lavt stoffskifte. Jeg fikk heldigvis behandling hos fastlege da jeg flyttet til Oslo. På det tidspunktet startet jeg med Levaxin og antidepressiva fordi jeg sov og gråt mye i perioder.

Marthe legger likevel ikke skjul på at informasjonen om sykdommen og oppfølgingen underveis kunne vært bedre. Det gjorde det særlig vanskelig å finne frem til informasjon på egenhånd når energinivået allerede var begrenset.

Jeg tok prøver hver tredje måned, og fikk beskjed om at alt så greit ut. Likevel følte jeg meg elendig.

For Marthe var en annen utfordring å finne noen å utveksle erfaringer med, og hun kjente heller ingen andre på hennes alder som var i tilsvarende situasjon. Hun manglet generelt noen råd og anbefalinger om hvordan man skulle forholde seg til hverdagen.

I perioden etter at hun fikk diagnosen, har det heller ikke vært enkelt å finne den rette medisinen for henne. Etter flere besøk med god oppfølging, er hun nå i bedre form.

–  Jeg valgte etter hvert å oppsøke lege privat.  Der fikk jeg mer hjelp og informasjon om andre medisiner. Men det ble dyrt, og jeg følte meg fremdeles ikke bra. Så jeg byttet fastlege og ble henvist til en spesialist som nå har satt meg på medisin som fungerer bedre for meg.

Nå er Marthe i bedre form og kan endelig forholde seg til en mer normal hverdag. Selv har hun fulgt sitt eget råd om å ikke gi opp selv om verdiene er innenfor referanseområdet. Til andre som er i tilsvarende situasjon har hun følgende råd:

Mitt beste råd er å få henvisning til en spesialist, og ikke gi deg om formen og livskvaliteten fremdeles ikke er god.  Det er ingenting i veien for å stille kritiske spørsmål og undersøke andre muligheter.

Nå som Marthe har levd med diagnosen i flere år, har hun hatt tid til å lese seg opp på stoffskiftesykdom og ikke minst lære å kjenne kroppen og behovene sine bedre. Hun legger til at det er viktig å se de små gledene i hverdagen, ha et godt støtteapparat rundt seg og ikke minst prioritere en aktivitet som er ekstra motiverende for deg;

– Selv går jeg masse turer og utfører litt yoga. Det er begrenset hvor mye jeg kan bevege meg på grunn av stoffskiftet, og blir naturligvis fort sliten. Men jeg er flink til å hvile når kroppen sier ifra. Jeg har veldig mye å glede meg over; en herlig jobb som markedskoordinator, flott samboer og min lille hund Egil. Det er viktig å ha venner og folk rundt seg som forstår og respekterer at man er den man er.

Vil du lese mer om lavt stoffskifte? Klikk her.

Klikk her for å lese mer om referanseområder og behandlingsmål.