«Vi kjøper varm middag på vei hjem i dag»

KONKRET RÅD: Cathrine Gundersen har konkrete råd til andre i en liknende livssituasjon om åpenhet. Hun tar en bachelor i kulturledelse, og hjelper vanskeligstilte familier. Bildet viser Gundersen snekre hønsehus i hagen hjemme i Skien. FOTO: Privat

Skam dreier seg om mental innstilling, og det er ikke nødvendigvis et valg, mener Cathrine Gundersen. Hun er helt konkret og åpen med de nærmeste rundt seg om hvordan lavt stoffskifte påvirker henne i hverdagen.


– Jeg opplever at skam dreier seg om at det er noe jeg har gjort feil og noe jeg burde ha gjort annerledes, og vite bedre om. For meg er skuffelse et bedre begrep for hva jeg føler rundt stoffskifte, sier Cathrine Gundersen på telefon fra Skien til Stoffskifteforbundet.

Cathrine Gundersen lar seg gjerne intervjue av Stoffskifteforbundet i artikkelserien om skam og åpenhet, og svarer kjapt «nei» på spørsmålet om hun har følt på en skam fordi hun har lavt stoffskifte.

– Det nærmeste er at jeg er irritert på meg selv for det jeg ikke får til å gjøre. Nå må jeg slutte å kaste så mange baller opp i luften, forklarer hun.

Fungerte ikke som mamma

Gundersens historie med lavt stoffskifte begynte januar 2019. Hun har vært blodgiver, og en januardag i fjor skulle hun rutinemessig gi blod. Blant kriteriene for å være blodgiver er at man ikke har hatt noen form for sykdomssymptomer de siste to ukene, men Gundersen måtte stadig utsette blodgivertimen. Det endte med at hun bestilte en time hos fastlegen. «Jeg vet ikke hva det er», sa hun til fastlegen.

Alltid syk, gått opp i vekt, alltid sliten, sov 12-18 timer i døgnet.

– Jeg klarte ikke å kontrollere når jeg sovnet, forteller Gundersen i dag.

Hun hadde duppet av bak rattet og ble stoppet av politiet. Hun merket ikke at hun kjørte vinglete. Etter politikontrollen kunne hun kjøre videre hjem, men innså at hun måtte finne ut av hva som feilte henne. Fastlegen tok prøver og lavt stoffskifte ble konstatert august 2019. To måneder senere begynte Gundersen på medisiner, og medisineringen ble stabilisert i våres.

Lavt stoffskifte påvirket hverdagen hennes. Hun var i 2019 valgkampsjef for Venstre i Skien, med lange arbeidsdager og burde helst hatt 16-18 våkentimer i døgnet.

– Jeg klarte heller ikke å fungere som mamma for ungene, sier hun, og legger til:

– Jeg kan fortsatt kjenne på symptomene, denne uken har vært helt håpløs. Jeg har bare vært trøtt. Det er lite som skal til for at de ressursene jeg har blåses helt ut.

Hjelper vanskeligstilte familier

Gundersen tar en bachelor i kulturledelse, og går nå på andre året. Ambisjonen er å jobbe innen kultursektoren, og særlig for å gi et kulturtilbud for vanskeligstilte familier. På frivillig basis har Gundersen i mange år vært en pådriver for forskjellige arrangementer i sitt lokalmiljø. I 2018 startet hun en lokal sommerfest hvor deltagerne kunne padle kanoer, og være i lavvoer, samt å få gratisbilletter til en lokal besøksgård. «Lavterskelarrangementer», kaller hun det.

For et års tid siden ville hun strukturere det arbeidet i en organisasjon. Hun etablerte derfor organisasjonen Skotfoss-Skaren i januar 2020. Men da koronapandemien kom til Norge i mars, bestemte Gundersen seg for å satse på matutdeling til vanskeligstilte familier gjennom den nyopprettede organisasjonen.

– Jeg er veldig opptatt av å bruke kultur for å motvirke utenforskap. Særlig overfor barn og unge. «Hvordan jevne mer ut for familiene?» spør hun seg.

– Hvorfor gjør du dette? spør vi.

– Det er vårt ansvar som medmennesker å hjelpe andre der vi har muligheten. Jeg har den muligheten, svarer hun.

– Hvilken respons får dere?

– Responsen er ganske god. I sommer var det opp mot 150 personer som hentet mat fra oss hver uke, totalt 50 familier. Det er flere bedrifter i lokalmiljøet som ønsker å samarbeide ved å tilby gratisbilletter til aktiviteter eller lar oss hente overskuddsvarer, sier Gundersen.

– Det er flere familier som har sagt at de «ikke har hatt råd til å ta med barna på ferie i sommer».

Åpenhet, helt konkret

Gundersen er åpen overfor samboeren sin og barna om hvorfor hun ikke alltid orker eller kan gjøre like mye i hverdagen som hun ønsker og vil, samt overfor foreleseren på studiet og kollegene. Det er best slik, mener Gundersen.

Ifølge Gundersen er skam en mental innstilling, ikke nødvendigvis noe man velger.

– Det handler også om hvordan de rundt agerer. Man har ikke gått inn for å ha lavt stoffskifte. Da bør man ikke ha skyldfølelse for å ha det symptombildet, sier hun.

– Mange kan ha skam over at man ikke ser syk ut. Hva tenker du om det?

– Det kan være noe jeg kan erfare etter hvert, men jeg har vært veldig åpen om at det ikke er alt jeg kan få til. Jeg har erkjent at det er sånn det er, og siden jeg jobber mye i nærmiljøet, kjenner jeg på en støtte på at «får jeg ikke det til, går det likevel bra», svarer hun, og skyter inn:

– Til samboeren kan jeg si «i dag har jeg en dårlig dag». Ellers har jeg ikke tenkt så mye på hva andre tenker om hva jeg får til.

– Hvilke tilbakemeldinger får du på åpenheten?

– Folk har sagt til meg at «jeg har slitt litt med det samme sjøl» eller «si ifra hvis du trenger hjelp i det prosjektet du jobber med nå», svarer hun.

Avslutningsvis i intervjuet kommer Gundersen med noen helt konkrete råd til andre som er eller har vært i en liknende livssituasjon:

  • Ikke gå og vær sur på deg selv fordi du ikke får til det du har lyst.
  • Lag en «må – bør – lyst»-liste. Start med «må».
  • Ikke være skuffet når du ikke får det til, det gjør ikke deg til et dårlig menneske.
  • Vær åpen om hvordan du har det overfor de nærmeste rundt deg. Si til barna: «i dag orker jeg ikke å lage middag, vi kjøper noe på vei hjem i dag». Og legg til: «Jeg gleder meg til vi skal kose oss». Overfor partner, si at «i dag trenger jeg litt ekstra slingringsmonn».
  • Tørre å be om hjelp. Om du er helt nede og det mangler brød, kanskje du kan spørre en nabo, foreldre eller venner som kanskje skal på butikken. «Jeg kan vippse deg pengene.». Det er ikke en fallitterklæring, men du gjør et aktivt grep for å hjelpe din situasjon ved å be om hjelp. Og det senker terskelen for de rundt og be om hjelp.

LES RELEVANTE ARTIKLER:

Andre innlegg

Vikariat som journalist innen helse og stoffskifteproblematikk

Av Kristine Lone • 14. september 2026
Engasjementet frem til 12. oktober

Annas lange medisinreise

Av Lasse Jangaas • 11. september 2026
Anna Strand har prøvd det aller meste. Standardbehandling og ulike former for kombinasjonsbehandling, uten særlig god effekt mot det lave stoffskiftet. Etter mange år har hun omsider funnet det som fungerer best for henne. Tekst og foto: Lasse Jangås – Først fikk jeg Levaxin, men da ble jeg virkelig dårlig, begynner hun. Meldte seg etter barnefødsel Følelsen av sykdom kom etter at hun fødte sitt andre barn i 2001. – Jeg fikk anfall av slitenhet etter den fødselen. Jeg tror det var snakk om subklinisk hypotyreose den gangen. Hver høst etter 2001 fikk jeg perioder på noen uker med veldig slitenhet, hvor jeg ble sykmeldt. Legen trodde det var virus eller noe «som gikk», men når jeg ser tilbake på blodprøveresultatene fra den tiden, ser jeg at TSH er på vei opp, mens T4 er på vei ned i en ganske jevn kurve, sier hun. T3 ble ikke målt, ei heller anti -TPO – Men jeg var innenfor referanseområdene, så det ble ikke tatt tak i. Helt utkjørt Først i 2017 fikk hun diagnosen. – Jeg hadde ikke helt åpenbare tegn på sykdom, men husker godt at jeg begynte å trene styrke den våren, og at jeg utpå høsten begynte å oppleve melkesyre i muskulaturen og kort pust med én gang jeg satte i gang. Blodprøvene viste høy anti-TPO, og jeg fikk også astma – en annen sykdom som er en kronisk betennelse – på den tiden. Formen var ellers grei, Anna var ikke veldig syk. – Men jeg jeg ble uforholdsmessig sliten av mer enn normal belastning, som for eksempel lange fjell- eller sykkelturer. Sykere av Levaxin Det var da hun ble satt på Levaxin. Og opplevde å bli dårligere enn noen gang. – Jeg ble sykmeldt fra lærerjobben i 50 prosent resten av det skoleåret. Legen justerte dosene, både på grunnlag av blodprøveresultatene og hvordan jeg hadde det, men det hjalp lite. Jeg fikk også verk i musklene og var ofte så sliten at jeg måtte legge meg etter jobb. Jeg hvilte veldig mye på den tiden, sier 54-åringen. – Jeg er veldig kunnskapstørst som person, og leste meg opp. Jeg vet jo at vi responderer ulikt på behandlinger, at det som passer for noen ikke nødvendigvis passer for andre, og spurte derfor legen om jeg kunne få prøve kombinasjonsbehandling. Det var legen min imot, men aller nådigst fikk jeg prøve. (Artikkelen fortsetter under bildet.)

Løft en lege!

Av Mette Kaaby • 7. september 2026
Husker du komikeren Shabana Rehman som skapte nasjonal furore da hun løftet mulla Krekar? Da hun satte ham pent ned igjen på scenegulvet i Oslo, hadde hun forandret Norge. Jeg kommer tilbake til henne. Det er mange slags løft. Vi trenger et skikkelig kunnskapsløft blant fastleger på områdene diagnostisering og alternativer til standardbehandling, og bruk av flere biomarkører enn TSH. Slik det er nå er variasjonene i kunnskap for store, og konsekvensene for den enkelte pasient ikke akseptable. Selv om standardbehandling med levotyroksin på hypotyreose kan normalisere hormonnivåene, fortsetter mange pasienter å ha symptomer. Vi vet at samme behandling ikke fungerer på alle! Derfor bør legen heller ikke se seg blind på blodprøveresultatene alene, men lytte til hva pasienten selv opplever. Og disse pasientene bør få tilbud om en kompetent utredning og alternative behandlinger. De trenger å kunne fortsette livet sitt. Mange opplever å gå lenge uten diagnose. De får symptomer bagatellisert eller feilforklart av sin lege. Symptomer som søvnplager, nedstemthet, tretthet og hjernetåke forveksles med overgangsplager, livsendringer og depresjon. Kvinner som nettopp har født, får feilforklart dette som fødselsdepresjon. Muskel- og leddsmerter er vanlige årsaker til sykefravær. Hvor mange av disse skyldes stoffskiftsymptomer? Å stå alene i møtet med sin lege med de samme symptomene som gang etter gang blir bagatellisert, bortforklart eller møtt med en tom verktøykasse, er hardt og det er nedbrytende. Når dette foregår over år, opplever mange å miste arbeidsevne, og det gjør noe med ens livskvalitet, selvfølelse og trygghet. Med mer kunnskap kan fastleger legge opp standardiserte forløp for behandlingsalternativer. Kunnskap om kombinasjonsbehandling med både T4 og T3 eller T3 alene, bør være noe alle leger har. Ikke slik det er nå, hvor dette varierer enormt. Vi har tilstrekkelig forskning som viser at kombinasjonsbehandling både er trygt, og at det fungerer veldig effektivt for noen. Dette er altså ikke behandlinger som passer for alle, og vi vet ikke hvorfor det er slik. Men vi vet at det ikke er skadelig å forsøke. En god sideeffekt av kombinasjonsbehandling er at det kan redusere risiko for demens. Likevel vegrer mange fastleger seg. Alternativet for pasienten en høyst usikker jakt på en kompetent second opinion fra en annen lege, eller å åpne lommeboka for en privatlege med erfaring på feltet. Vi trenger fastleger som kan gjøre en vurdering av pasientens helhetlige situasjon, og som kan tilby en individuelt tilpasset behandling. Som har forståelse for mer sammensatte lidelser og for eksempel kan vurdere utmattelsestilstander. Utmattelse er blant de symptomene som ligger på topp når det gjelder sykefravær. Vi trenger fastleger som kan betrakte hypotyreose som en multisystemisk tilstand og vurderer den i forhold til andre sykdommer og symptomer (psykiske sykdommer, autoimmune og kardiologiske tilstander, mage/tarmsykdommer). Vi krever at alle allmennpraktikere skal ha en bred og oppdatert kompetanse på diagnostisering og behandling. Dette er ikke et ønske, men et krav. For sykefraværet er for høyt, og de personlige omkostningene for store, og mye av dette skyldes plager som er stoffskifterelatert. Hvorfor går kunnskapshevinga så tregt og hvor ligger motstanden? Vi er innforstått med at vitenskapelige, regulatoriske og helseøkonomiske prosesser tar tid. Men vi kan vanskelig beskyldes for å være utålmodige! Stoffskifteforbundet har i tiår etter tiår banket på Legeforeningens, Endokrinologisk forenings og Helsedirektoratets dør, og Skil (Senter for kvalitet i legetjenester), NEL (Norsk Elektronisk Legehåndbok), helseforetakene og utdanningsansvarlige. Vi har invitert oss selv inn til møter om behovet for mer kompetanse og anerkjennelse av behandlingsalternativer, men de store gjennomslagene lar vente på seg. Selv om vi viser til resultater fra kliniske studier, store studier og erfaringer fra andre nordiske land som kan underbygge pasientenes behov. Det er ikke nok. Vi har ennå ikke lykkes i å stå sammen om hva fastlegene skal tilby alle dem som fremdeles har symptomer. Og vi møter heller ingen iver etter å justere de faglige anbefalingene eller å gjøre medisin som kan virke for en mindre gruppe pasienter, lettere tilgjengelig. Hvis man er så uheldig at man fortsatt har symptomer når standardmedisin kommer til kort, så blir kunnskapen om andre behandlingsalternativer likevel ikke anerkjent og delt i tilstrekkelig grad. Dette skyldes at helsemyndighetens kriterier står i veien, og pasientenes individuelle erfaringer skyves bort. Uten at kriteriene tar høyde for kompleksiteten som hormonene setter i spill og de individuelle variasjonene, og man lytter til pasientene selv, så mister vi store helsegevinster. Symptomene vinner. Tilbake til Shabana Rehman. Da hun som kvinne løftet mulla Krekar i 2004, løftet hun ikke bare en selvhøytidelig mann, men hun utfordret makt og autoritet og skapte debatt om frihet og kultur.  Kanskje er det ikke bare et kunnskapsløft for fastleger vi trenger? Kanskje er det nødvendig at vi pirker i den faglige kulturen, makten og autoriteten som har etablert seg blant faglig ekspertise og beslutningstakere, og som lammer fastlegenes behov for økt kompetanse?
Se flere innlegg