Kvinnehelsestrategi med klare mangler

Regjeringens søkelys på kvinnehelse er bra. Men kvinnehelsestrategien får sannsynligvis kort levetid.

Ikke forpliktende

Under lanseringen i slutten av forrige uke understrekte helseminister Jan Christian Vestre at regjeringen tenker langsiktig og at strategien ikke har utløpsdato. Men det har den.

Blir det regjeringsskifte om et år, som det ligger an til nå, er sjansen stor for at den havner i en skuff og ikke lenger er et aktuelt dokument.

Det er prisen norske kvinner må betale for at regjeringen insisterte på at dette skulle bli en regjeringsstrategi og ikke en stortingsmelding, som andre partier ønsket.

Forskjellen er at en regjeringsstrategi ikke forplikter framtidige regjeringer, som en stortingsmelding gjør.

Mye usikkerhet

Kvinnehelsestrategien er oversiktlig og inneholder mye fornuftig. Den tar punkt for punkt for seg tiltakene Kvinnehelseutvalgets rapport (NOU 23:5 Den store forskjellen) foreslo i fjor.

En del av disse tiltakene har regjeringen også fulgt opp, og det er gledelig at det (også økonomisk) satses på kvinnesykdommer som for eksempel endometriose og lipødem, og at det understrekes at kjønnsperspektiv i forskning er viktig, for å nevne noe.

Dessverre er mange av de viktigste tiltakene betinget av framtidige statsbudsjett, noe som i praksis vil si høy grad av usikkerhet om gjennomføringen faktisk kommer til å skje fordi det ikke foreligger finansiering i dag.

Det er altså ikke noe i veien med fokuset strategien har, og fokus er i seg selv bra, men her er det mye som har lang vei å gå før ting faktisk kan begynne å skje.

Vi har heller ikke glemt at viktige ting har skjedd som følge av Nasjonal helse- og samhandlingsplan, som kom i mars i år – og som var en stortingsmelding.

Hva står ikke i strategien?

De største innvendingene vi har til strategien er hva den ikke inneholder.

En av de aller største menneskelige og økonomiske utfordringene Norge står overfor på helsefronten i dag er kroniske lidelser.

I kvinnehelsestrategien har regjeringen grepet fatt i noen få typiske kvinnelidelser (som det er bra at de gjør), men mangler overordnede grep for kroniske lidelser som samfunnsproblem. Kroniske lidelser rammer slett ikke bare kvinner, men flest av de rammede er kvinner, og de kroniske lidelsene kvinner får har større innvirkning på utenforskap som langtidssykmeldinger og uførstatus.

Kjønnsforskjellen i sykefravær skyldes i stor grad at kvinner oftere enn menn er sykmeldt med diagnoser som kvinner har større sykdomsrisiko for enn menn. Dette gjelder blant annet sykdommer og lidelser som klinisk depresjon og angstlidelser, nakke- eller skuldersmerter, kronisk tretthetssyndrom, fibromyalgi, migrene og hodepine, betennelsestilstander og autoimmune lidelser. Og ikke minst stoffskiftesykdom.

Enorme kostnader

Vi vet også at kroniske lidelser koster samfunnet flere hundre milliarder kroner i året. Og to dager etter lanseringen av regjeringens Kvinnehelsestrategi hadde VG et stort oppslag der arbeidsminister Tonje Brenna slo alarm om en utgiftsbombe. Det norske sykefraværet tvang nemlig regjeringen til å legge inn over 20 milliarder ekstra i utgifter på neste års statsbudsjett til økning av sykefravær, arbeidsavklaringspenger (AAP) og uføretrygd.

Mye av dette skyldes kroniske lidelser som ofte fører til langtidssykmeldinger eller uførestatus.

For en god del av disse lidelsene gjelder det samme: Det forskes lite på dem, det eksisterer få behandlingsalternativer og de har gjerne et komplekst og sammensatt sykdomsbilde som i mange tilfeller krever kunnskap og erfaring hos legen for å diagnostiseres og behandles. Og ofte går det på den mentale helsa løs.

Innrømmelser

Norsk forening for allmennmedisin har uttalt at fastlegene trenger mer kunnskap og kompetanse om kroniske lidelser. Det er fastlegene som i stor grad diagnostiserer og behandler mennesker med kroniske lidelser, som stoffskifterammede.

Og da Stoffskifteforbundet arrangerte konferanse om kroniske lidelser i Oslo i mai, medga representantene fra Arbeiderpartiet og Høyre, som begge sitter i Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, at kroniske lidelser har vært et underprioritert område.

– Av og til må vi politikere tørre å gjøre noen innrømmelser, og når det gjelder kronisk sykdom, så må vi innrømme at dette ikke har vært høyt nok på den politiske agendaen, sa Erlend Svardal Bøe (H).

Det skal han ha honnør for. Og i dag tyder mye på at hans parti vil danne regjering neste høst.

> Artikkel fra 22. mai 2024: Vi har ikke prioritert kronisk sykdom høyt nok

Ser ikke sammenhengen

Når man leser den ferske kvinnehelsestrategien, og det enda ferskere forslaget til statsbudsjett, er det lite som minner om at dagens regjering evner å se to store samfunnsutfordringer i sammenheng:

Det store og kostbare sykefraværet Brenna slår alarm om – og de kroniske lidelsene som burde vært viet betydelig større oppmerksomhet i kvinnehelsestrategien og forslaget til statsbudsjett.

Det er et skrikende behov for mer fokus, mer forskning, bedre og flere behandlingsmetoder og bedre samhandling mellom helsetjenestene på dette området.

For kroniske lidelser koster ikke bare samfunnet gigantiske beløp, de har også en enorm menneskelig kostnad for de som rammet, og for deres nærmeste.

> Stoffskifteforbundet jobber for mer forskning og kunnskap om stoffskiftesykdommer