Joda, minister – vi venter

Det svir litt å lese helseministerens tilbakevisning av at norske kvinner sitter på venterommet. Vi har ventet så uendelig lenge på en helhetlig og helhjertet satsing på kvinnehelse fra regjeringen. Og vi venter fortsatt.

Vi vil takke helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol for at hun svarer på vår kronikk om manglende satsning på kvinnehelse i det kommende statsbudsjettet. Vi setter oppriktig pris på det – og er glade for at Kjerkol er opptatt av kvinnehelse. Vi tviler ikke på at hun er det.

Les vår første kronikk her

Les helseminister Kjerkols svar her

I sitt svar uttrykker hun imidlertid uenighet med oss i Kvinnehelsealliansen når vi konstaterer at norske kvinner nok en gang er henvist til venterommet. Men det mener vi at det er god dekning for å si:

• I 1999 kom Sundby-utvalget med sin rapport (NOU), som slo fast at det måtte en betydelig satsing på kvinnehelse til i Norge. Kvinnehelse fikk stor oppmerksomhet en stund, men tiltakene forvitret.
• Nåværende regjering tiltrådte i 2021 med gledelige løfter om en storstilt satsing på kvinnehelse. I mars 2023 kom NOU Den store forskjellen, som er enda dystrere lesning enn sin forgjenger. Nok en gang ble det konkludert at vi har for lav kunnskap, for lite forskning, for dårlig behandlingstilbud, for lite forebygging, for lav bevissthet – og mangel på rettferdighet i helsetilbud relatert til sykdom som primært rammer kvinner.
• Den første muligheten til å ta utvalgets knallsterke utredning på alvor var i statsbudsjettet for 2024. Men enkelttiltakene ministeren lister opp her kan ikke sees som et systematisk løft for alle kvinner.
• I stedet må vi nå vente på en kvinnehelsestrategi i 2024, som det for øvrig ikke er satt av midler til. Det betyr at det er sannsynlig at vi må vente til 2025 før vi eventuelt ser en helhetlig og helhjertet satsing på kvinnehelse. Og vi vet ingenting om hva strategien – eller den økonomiske satsingen – vil inneholde.

Vi deler den frykten kvinnehelseutvalget skriver om i sin rapport:

«Erfaringen fra oppfølgingen etter Sundby-utvalget var at kvinnehelse fikk økt oppmerksomhet de første årene etter fremleggelsen av utredningen, men at interessen deretter avtok. Resultatet er at kvinnehelse i dag ikke er et prioritert felt.»

Vi er sikre på at helseministeren forstår at vi er bekymret for at historien skal gjenta seg.

Vi trenger en helhetlig satsing

Det er ingenting galt med enkelttiltakene ministeren lister opp i sitt svar, tvert imot. Problemet er at sett opp mot behovet – og Kvinnehelseutvalgets rapport – er de for museskritt å regne. Vi mener sterkt at det nå er viktig med strukturelle og helhetlige satsinger. Ikke for å undervurdere betydningen av enkelttiltak, men fordi det er dette Kvinnehelseutvalget så klokt og tydelig understreker i mange av de 75 tiltakene de foreslår i sin rapport. Det må tas overordnede grep nå hvis vi ikke nok en gang skal oppleve at søkelyset på kvinnehelse forsvinner mellom fingrene våre.

Mer forskning

Forskning er noe av det viktigste i en satsning på kvinnehelse som monner. Her er Kvinnehelseutvalget, helseministeren og vi helt enige; det må vesentlig mye mer forskning til på kvinnehelse enn tilfellet er i dag. Vi trenger å vite mer om årsaker, utvikle nye medisiner og behandlingsformer. Samtidig viser Kjerkol til at Forskningsrådet har tildelt 60 millioner kroner til seks forskningsprosjekter om kvinnehelse i 2023. Det kan virke som en svimlende sum, men når vi vet at Forskningsrådet hvert år investerer 11,7 milliarder kroner, endrer perspektivet seg.

Er det ønsket?

Aldri har muligheten vært så god som nå: Vi har diagnosen fra utvalget. Vi har medisinen: ressursene og forskningsmidlene, hvis vi vil. Det eksisterer bred enighet i samfunnet om at likeverd mellom kvinner og menn er et riktig og viktig prinsipp, og vi har en tverrpolitisk enighet om at et stort løft for kvinnehelse er høyst nødvendig. Når vi i tillegg vet at alle de parlamentariske lederne på Stortinget er kvinner – og at vi har en kvinnelig helse- og omsorgsminister – er utgangspunktet bedre enn noensinne for politisk handlekraft.

Vond ventetid

Mens vi venter, lever flere hundretusen kvinner i Norge med kronisk sykdom, mange med ulidelige smerter og enda flere med dårlig livskvalitet på grunn av diagnoser som ikke (eller i betydelig mindre grad) rammer menn. Alt for mange kvinner i Norge lever unødvendig tøffe liv. Det medfører nedsatt arbeidsevne, langtidssykemeldinger og mange havner ufrivillig utenfor arbeidslivet, til store personlige og samfunnsøkonomiske kostnader. Innenfor helse er vi langt unna likeverd mellom kjønnene, fordi likeverd krever forskjellsbehandling.

Som Helseministeren er vi opptatt av en god dialog framover. Men metaforen vår om venterommet står seg til Regjeringen med Kjerkol i spissen presenterer et skikkelig løft for hele kvinnehelsefeltet som vi i Kvinnehelsealliansen representerer. Først da tar vi steget inn på behandlingsrommet.