Fra dødsangst til livslyst

Connie (28) ble rammet av kreft i skjoldbruskkjertelen.

Tekst: Lasse Jangås

PÅ SYKEHUSET: Connie etter operasjonen.  Foto: Privat

Utsatte seg for «livsfare»

– Og jeg fikk ikke lov til å vaske hendene. Etterpå gikk vi til pauserommet der jeg måtte spise en drue, fremdeles uten å vaske hendene først. Da ble jeg så lei meg og sint at jeg satte meg på gangen og skrek høyt. Men jeg spiste druen, forklarer hun.

– Helt ærlig: Etter den første dagen var jeg sikker på at jeg kom til å dø før behandlingen var over tre dager senere. Og da overdriver jeg ikke.

Bortsett fra ett sammenbrudd underveis, kom hun seg igjennom behandlingen. Og ble betydelig bedre. Tiden da hun brukte store deler av dagen på å livnære angsten og tvangstankene var forbi. Men det krevde fortsatt en stor mengde arbeid.

– Jeg sammenlikner angsten med å gi en hjemløs katt mat. Hvis katten får mat, vil den komme tilbake. Slik er det med angsten også. Det tok tid å venne seg av med det gamle tankesettet, og det var litt vanskelig å vite hvordan jeg skulle fungere uten de tankene jeg hadde hatt i så mange år. Men det gikk.

Connie sluttet å «mate katten».

Og premien var et helt nytt liv.

Opp-ned med pandemien

Like etterpå kom pandemien, og da ble alt snudd på hodet igjen. Da ble det ekstremt viktig med hygiene, håndvask og avstand til andres mulige smitte. I begynnelsen var mange redde.

– På en måte var det litt deilig at andre fikk kjenne litt på den frykten jeg hadde i så mange år, smiler hun.

Pandemien skadet heldigvis ikke Connies nye tilnærming til hverdagen.

Og godt var det, for plutselig ble hun stilt overfor en av de tøffeste prøvene et menneske kan møte.

Høsten 2022 var hun uvanlig slapp og svettet mye om natta. Hun hadde også gått mye ned i vekt på kort tid.

– Jeg fikk time hos fastlegen min og fortalte at jeg følte meg helt utbrent, men at det egentlig ikke var noen grunn til at jeg skulle være det. Jeg slet også med dårlig matlyst og en klump i halsen, sier hun.

– Svaret fra fastlegen var at jeg bare måtte senke forventningene til meg selv og at disse symptomene skrev seg til angstlidelsen jeg hadde hatt tidligere. Men så byttet jeg fastlege på nyåret, og da skjedde det noe.

Fikk tøff beskjed

Den nye fastlegen henviste henne til Aleris, der det ble tatt CT av lungene og halsen hennes. Bildene viste en mulig betennelse i skjoldbruskkjertelen. Blodprøvene svarte at stoffskifteverdiene var normale, men tumormarkøren var høy.

– Det siste betyr jo ikke nødvendigvis at man har kreft, men jeg innstilte meg på det, det var nok en forsvarsmekanisme som slo inn hos meg da. Jeg forberedte meg på det verste, sier hun.

Connie takker farmoren sin dypt for at hun fulgte henne og var hennes klippe under alle disse sykehusbesøkene.

– Hun er min støttespiller i livet, vi er veldig nære.

Et par måneder senere, i mai 2023, ble det tatt ultralyd av halsen, og det ble funnet en svulst på to centimeter. Etter sommerferien ble det tatt biopsi; en nål som stikkes i svulsten for å hente ut prøver som kan analyseres.

– Noen dager senere fikk jeg en telefon fra sykehuset. «Er du hjemme eller på jobb?» spurte legen. Da skjønte jeg hva som ventet.

Behandlet som porselen

Connie hadde fått kreft, og verden raste sammen. Men hun tillot seg ikke å bli liggende, hun kjempet seg på beina for å kunne gjøre den viktige og vanskelige oppgaven med å fortelle sine nærmeste om beskjeden hun hadde fått. Foreldrene, kjæresten som var i Danmark på det tidspunktet, og øvrig familie.

– Like etter var huset fullt av nær familie. Det var sterkt, og det har betydd alt for meg.

Connie nektet å la seg knekke av den tunge beskjeden.

– Det ble viktig for meg å ikke grave meg ned. Jeg visste av erfaring at det ikke ville føre noe godt med seg, og i stedet ble det et poeng å leve mer og oppleve mye. Så kjæresten min og jeg dro til Sverige på Coldplay-konsert noen dager etterpå, og jeg ble så aktiv at folk rundt meg begynte å spørre om det ikke kunne vært lurt å roe litt ned, sier hun.

– Jeg følte at alle rundt meg behandlet meg som porselen, som at de trodde at jeg skulle knekke sammen og falle tilbake til angsten.

– Men det gjorde du ikke?

– Nei, jeg visste at dette var utenfor min kontroll og at legene hadde den kontrollen som trengtes.

– For en jobb du må ha gjort med deg selv med tanke på at du bare noen år tidligere hadde en sterk helseangst!

– Takk for det.

Den verdifulle gaven

Heldigvis har kreft i skjoldbruskkjertelen gode prognoser for overlevelse. Men det er viktig at sykdommen ikke får spre seg.

– I juli den sommeren var jeg på CT for å sjekke om det var spredning. Ventetiden etterpå var veldig tøff, sier Connie, som bor i Florø i Vestland fylke.

Hun hadde da ikke fortalt sin sønn, som var 7 år, om kreften, fordi hun først ville vite hvor alvorlig tilstanden hennes var. Heldigvis viste undersøkelsene at det ikke var snakk om noen spredning.

– Det ble viktig for meg å inkludere sønnen min da.

Og responsen fra ham overrasket henne.

– Han hadde kjøpt en gave til meg, et sommerfuglsmykke. Jeg hadde vist ham på et bilde at skjoldbruskkjertelen likner på en sommerfugl. Jeg tror han hadde kjøpt det på en lekebutikk for 80 kroner, men det er den mest verdifulle gaven jeg har fått i mitt liv.

DEN BESTE GAVEN: Da sønnen hennes, som da var 7 år, fikk vite at hun hadde kreft i skjoldbruskkjertelen, kjøpte han et sommerfuglsmykke til henne. - Den fineste gaven jeg har fått, sier Connie.

Radioaktiv behandling

Behandlingen Connie måtte ha inkluderte operasjon, enten av halve eller hele kjertelen. Hun fikk valget selv, og bestemte seg for at de skulle operere bort halve.

Noen måneder etter operasjonen kom beskjeden om at de hadde funnet flere kreftceller.

– Jeg hadde det på følelsen, som om at jeg kjente at jeg ikke var helt frisk etter operasjonen. Derfor ble det ny operasjon, og etter at jeg hadde fjernet hele kjertelen kjente jeg en stor forskjell, som at jeg var en annen person. Frisk.

Før behandlingen var helt ferdig, gjensto en runde med radioaktiv jod.

– Det var virkelig et helt surrealistisk opplegg. Etter at jeg hadde fått to sprøyter over to dager ble jeg på dag tre tatt inn på et rom på sykehuset, og legen hadde med seg en lukket blokkboks med en tablett i. Så sa hun at når jeg hadde svelget tabletten, måtte hun forlate rommet med én gang. Da var jeg nemlig radioaktiv, forklarer Connie.

Tre døgn i isolat

– Jeg var kjemperedd, og det nærmeste jeg har vært en psykisk knekk etter behandlingen jeg var igjennom noen år tidligere. Men jeg var ikke farlig for meg selv, bare for omgivelsene.

I tre døgn oppholdt hun seg i isolasjon på sykehuset.

– Jeg ble ikke dårlig av det, men veldig sensitiv i halsområdet, der jeg var blitt operert. Hvis jeg holdt fingrene to centimetere utenfor halsområdet, så kjente jeg det.

Takknemlighet

Hun har hele tiden vært åpen om prosessen hun har vært igjennom, og delt mye på sosiale medier. Det har hun innimellom angret litt på.

– Jeg er jo opptatt av åpenhet om psykisk helse, det er mitt hjertebarn, men oppdaget at det fortsatt er knyttet mye tabu til det. Jeg fikk en del reaksjoner på at jeg delte, og noen syntes synd på meg, men det var jo slett ikke det jeg ville. Jeg ville bare dele erfaringene, slik at det kanskje kunne være til hjelp for andre.

I dag har hun det omsider bra, etter en lang periode med usikkerhet, mye venting og alvorlig sykdom.

– Jeg har hatt det bra siden april/mai, og er veldig takknemlig for det.

Nå sitter det litt fatigue igjen i kroppen hennes.

– Jeg får noen dager innimellom der jeg sover veldig mye. For ikke lenge siden sov jeg i ett døgn, men jeg føler at også det går bedre og bedre. Jeg har vært veldig heldig, sier Connie Nybø.