Tiltak mot legemiddelmangel under Arendalsuka

PASIENTSIKKERHET: Spørsmålet var: hvordan sikrer vi legemiddelberedskapen i Norge? I panelet ser vi Venche Fagereng, forbundsleder i Stoffskifteforbundet (t.v.), Oddbjørn Tysnes, direktør for næringspolitikk i Apotekforeningen, Audun Hågå, direktør i Statens legemiddelverk, og Renee Tunold, daglig leder for Merck i Norden og Nederland. FOTO: Gro Bogen Nilsen/Merck

Det var bred enighet i paneldebatten om legemiddelberedskap at det haster med tiltak. Debatten ga likevel ikke et klart svar på hvilke tiltak som haster mest i Norge nå.


– Jeg opplever en enighet på tvers av partigrensene, men det blir for smått. Monopolsituasjonen gjør oss sårbare. Endringer tar lang tid, sa forbundsleder i Stoffskifteforbundet, Venche Fagereng under paneldebatten «Hvordan sikre legemiddelberedskapen i Norge?» tirsdag ettermiddag under Arendalsuka.

I panelet var representanter fra Apotekforeningen, Merck og nevnte Stoffskifteforbundet, samt Statens legemiddelverk og tre politikere fra Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget.

Fagereng stilte spørsmålet «hva skjer når jeg ikke får medisinene mine?», og talte for en pasientgruppe på 230.000 som har en stoffskiftesykdom i Norge som er i størrelsesorden med kreft og diabetes.

Den største gruppen er dem med lavt stoffskifte, rundt 210.000 nordmenn som behandles i primærhelsetjenesten, og som har én standard behandling å forholde seg til.

2019, et nytt rekordår

De siste årene har Norge stått overfor den største og alvorligste legemiddelmangelen noen gang. Spørsmålet som Stoffskifteforbundet, Apotekforeningen og Merck stilte under tirsdagens paneldebatt var hvordan økende og gjentagende legemiddelmangel rammer mennesker som er avhengig av medisiner.

Ifølge Statens legemiddelverk viste fjoråret at det var rekordmange legemidler som ikke kunne skaffes til norske pasienter. Direktør i Statens legemiddelverk, Audun Hågå kunne opplyse om under debatten tirsdag at det nå, sist fredag er mangel på 825 medisiner, og at 2019 dermed blir et nytt rekordår i legemiddelmangel i Norge.

Det er mange og sammensatte grunner til at mangel på legemidler er et stort og økende problem. Produsentene har et ansvar, og markedsmekanismer internasjonalt har en innvirkning på situasjonen i Norge.

Stoffskifteforbundet, Apotekforeningen, Merck og Pfizer har gått sammen om forslag til konkrete tiltak til å sikre legemiddelberedskapen i Norge:

  • Unngå monopolsituasjoner
  • Beredskapslagre
  • Mer nasjonal produksjon
  • Tilrettelegge for flere byttbare legemidler
  • Samle aktører i et samarbeidsråd

LES KRONIKK: Medisinmangel truer pasientsikkerheten(Dagens Medisin)

Trygge pasientsikkerheten

Fagereng la vekt på at personer med lavt stoffskifte er ekstra sårbare i mangelsituasjoner i sitt innlegg under Arendalsuka.

– Som forbundsleder har jeg møtt mange fortvilte pasienter. Vår erfaring er at legemiddelmangel er en trussel for norske pasienters sikkerhet og utfordrer det legemiddelpolitiske målet om at helsevesenet skal levere gode og trygge tjenester, sa Fagereng, og utdypet det med at mangel på livsviktige medisiner gir:

  • utrygghet, fortvilelse og usikkerhet
  • redusert livskvalitet
  • svekker tilliten til det norske helsevesenet og myndighetene

Levaxin har, til tross for at det finnes andre godkjente legemidler, en helt dominerende plass i behandlingen av lavt stoffskifte. Siden 2016 har det vært flere tilfeller av mangel på Levaxin og tilleggsmedisinen Liothyronin. Dominansen kombinert med til dels store leveringsproblemer truer pasientsikkerheten.

– Én leverandør og én godkjent medisin gjør oss ekstra sårbare, understreket Fagereng.

Stoffskifteforbundet mener at for å øke pasientsikkerheten trenger vi:

  • flere medisinleverandører
  • flere terapeutiske løsninger
  • nasjonale faglige retningslinjer i primærhelsetjenesten

– En reell variasjon på medisiner vil redusere risiko for legemiddelmangel og trygge pasientsikkerheten. For å utarbeide faglige retningslinjer trenger vi et bredt faglig utvalg fra faggrupper og pasienter, og retningslinjene vil være et verdifullt verktøy for fastlegene, avsluttet Fagereng sitt innlegg.

Samarbeid om legemiddelberedskap

Oddbjørn Tysnes, direktør for næringspolitikk i Apotekforeningen, fremhevet foreningens egen rapport om omfanget av legemiddelmangel ved apotek i Norge som ble lansert tidligere i år. Nær to millioner ganger vil du oppleve at du ikke får det legemiddelet som står på resepten. Apotekene løser de fleste situasjonene, men likevel er det opp mot 500.000 ganger i år at du ikke får den medisinen som legen har skrevet ut eller en fullgod erstatningsmedisin.

Tysnes understreket at det er særlig mennesker som bruker generika-medisiner, gamle medisiner med utgått patent som er særlig utsatt ved legemiddelmangel, blant dem medisiner mot lavt stoffskifte.

– Generika som mangler i Norge, finnes i andre europeiske land. Stoffskifteforbundet nevnte Levaxin, et annet legemiddel er Sobril, sa Tysnes i sitt innlegg, og han presenterte to grupper tiltak:

  • tiltak som forebygger
  • tiltak som bidrar til at den mangelen som likevel oppstår, får minst mulig konsekvenser

– Vi må få flere produsenter til å komme til Norge, foreslo Tysnes, og oppfordret til et tverrfaglig samarbeid:

– Hvis alle har samme mål, må vi klare å løse dette, avsluttet han, og henviste til å samle alle berørte aktører i et samarbeidsråd med pasientorganisasjoner, legemiddelprodusenter, apotek og grossister.

Unngå monopolsituasjoner

I politikerpanelet satt Kjersti Toppe (Sp), Tellef Inge Mørland (Ap) og Sveinung Stensland (H). Mørland refererte til Arbeiderpartiets representantforslag fra i vinter med tiltak mot legemiddelmangel som er å finne i Nasjonal rapport om legemiddelberedskap, som kom i slutten av juni, av Helsedirektoratet, på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD).

– Våre ti tiltak ser vi i HOD-rapporten. Kommer man nå til å sette trykk på de tiltakene vi kom med? Styrken i dette er at vi ideologisk sett er enige om tiltakene, men forslag blir stemt ned? spurte Mørland.

Toppe stilte spørsmål om egenproduksjon, som også blir omtalt i nevnte rapport.

– HOD-rapporten betyr ikke at saken er avsluttet. Tiltakene som er der er gode, men det er jo en del ting der jeg etterlyser. De er ikke helt tydelige på egenproduksjon, sa hun.

Den politiske debatten handlet mye om pris. Stensland, Toppe og Mørland ble deretter av programleder Aslak Bonde utfordret på hvilke tiltak som haster mest nå. Mørland kritiserte anbudsprosessene og etterlyste flere tilbydere, og satte det i sammenheng med den pågående fastlegekrisen som debattert tidligere samme dag under Arendalsuka.

– Hvis en produsent vinner anbudet, kan prisen gå opp, men får ikke pasienten medisinen sin, må han tilbake til fastlegen, og vi har allerede diskutert fastlegekrisen i dag, sa Mørland.

SE DEBATTEN:

Hvordan sikre legemiddelberedskapen i Norge?(Opptak av Apotekforeningens direktesending på Facebook)

LES ANDRE AKTUELLE SAKER:

Medisinmangel truer pasientsikkerheten(kronikk, Dagens Medisin)

Vil du vite mer om hva dagens legemiddelmangelsituasjon innebærer for deg med en stoffskiftesykdom, og generelt mer om stoffskiftesykdommer? Da er du velkommen som medlem i Stoffskifteforbundet!

Andre innlegg

Vikariat som journalist innen helse og stoffskifteproblematikk

Av Kristine Lone • 14. september 2026
Engasjementet frem til 12. oktober

Annas lange medisinreise

Av Lasse Jangaas • 11. september 2026
Anna Strand har prøvd det aller meste. Standardbehandling og ulike former for kombinasjonsbehandling, uten særlig god effekt mot det lave stoffskiftet. Etter mange år har hun omsider funnet det som fungerer best for henne. Tekst og foto: Lasse Jangås – Først fikk jeg Levaxin, men da ble jeg virkelig dårlig, begynner hun. Meldte seg etter barnefødsel Følelsen av sykdom kom etter at hun fødte sitt andre barn i 2001. – Jeg fikk anfall av slitenhet etter den fødselen. Jeg tror det var snakk om subklinisk hypotyreose den gangen. Hver høst etter 2001 fikk jeg perioder på noen uker med veldig slitenhet, hvor jeg ble sykmeldt. Legen trodde det var virus eller noe «som gikk», men når jeg ser tilbake på blodprøveresultatene fra den tiden, ser jeg at TSH er på vei opp, mens T4 er på vei ned i en ganske jevn kurve, sier hun. T3 ble ikke målt, ei heller anti -TPO – Men jeg var innenfor referanseområdene, så det ble ikke tatt tak i. Helt utkjørt Først i 2017 fikk hun diagnosen. – Jeg hadde ikke helt åpenbare tegn på sykdom, men husker godt at jeg begynte å trene styrke den våren, og at jeg utpå høsten begynte å oppleve melkesyre i muskulaturen og kort pust med én gang jeg satte i gang. Blodprøvene viste høy anti-TPO, og jeg fikk også astma – en annen sykdom som er en kronisk betennelse – på den tiden. Formen var ellers grei, Anna var ikke veldig syk. – Men jeg jeg ble uforholdsmessig sliten av mer enn normal belastning, som for eksempel lange fjell- eller sykkelturer. Sykere av Levaxin Det var da hun ble satt på Levaxin. Og opplevde å bli dårligere enn noen gang. – Jeg ble sykmeldt fra lærerjobben i 50 prosent resten av det skoleåret. Legen justerte dosene, både på grunnlag av blodprøveresultatene og hvordan jeg hadde det, men det hjalp lite. Jeg fikk også verk i musklene og var ofte så sliten at jeg måtte legge meg etter jobb. Jeg hvilte veldig mye på den tiden, sier 54-åringen. – Jeg er veldig kunnskapstørst som person, og leste meg opp. Jeg vet jo at vi responderer ulikt på behandlinger, at det som passer for noen ikke nødvendigvis passer for andre, og spurte derfor legen om jeg kunne få prøve kombinasjonsbehandling. Det var legen min imot, men aller nådigst fikk jeg prøve. (Artikkelen fortsetter under bildet.)

Løft en lege!

Av Mette Kaaby • 7. september 2026
Husker du komikeren Shabana Rehman som skapte nasjonal furore da hun løftet mulla Krekar? Da hun satte ham pent ned igjen på scenegulvet i Oslo, hadde hun forandret Norge. Jeg kommer tilbake til henne. Det er mange slags løft. Vi trenger et skikkelig kunnskapsløft blant fastleger på områdene diagnostisering og alternativer til standardbehandling, og bruk av flere biomarkører enn TSH. Slik det er nå er variasjonene i kunnskap for store, og konsekvensene for den enkelte pasient ikke akseptable. Selv om standardbehandling med levotyroksin på hypotyreose kan normalisere hormonnivåene, fortsetter mange pasienter å ha symptomer. Vi vet at samme behandling ikke fungerer på alle! Derfor bør legen heller ikke se seg blind på blodprøveresultatene alene, men lytte til hva pasienten selv opplever. Og disse pasientene bør få tilbud om en kompetent utredning og alternative behandlinger. De trenger å kunne fortsette livet sitt. Mange opplever å gå lenge uten diagnose. De får symptomer bagatellisert eller feilforklart av sin lege. Symptomer som søvnplager, nedstemthet, tretthet og hjernetåke forveksles med overgangsplager, livsendringer og depresjon. Kvinner som nettopp har født, får feilforklart dette som fødselsdepresjon. Muskel- og leddsmerter er vanlige årsaker til sykefravær. Hvor mange av disse skyldes stoffskiftsymptomer? Å stå alene i møtet med sin lege med de samme symptomene som gang etter gang blir bagatellisert, bortforklart eller møtt med en tom verktøykasse, er hardt og det er nedbrytende. Når dette foregår over år, opplever mange å miste arbeidsevne, og det gjør noe med ens livskvalitet, selvfølelse og trygghet. Med mer kunnskap kan fastleger legge opp standardiserte forløp for behandlingsalternativer. Kunnskap om kombinasjonsbehandling med både T4 og T3 eller T3 alene, bør være noe alle leger har. Ikke slik det er nå, hvor dette varierer enormt. Vi har tilstrekkelig forskning som viser at kombinasjonsbehandling både er trygt, og at det fungerer veldig effektivt for noen. Dette er altså ikke behandlinger som passer for alle, og vi vet ikke hvorfor det er slik. Men vi vet at det ikke er skadelig å forsøke. En god sideeffekt av kombinasjonsbehandling er at det kan redusere risiko for demens. Likevel vegrer mange fastleger seg. Alternativet for pasienten en høyst usikker jakt på en kompetent second opinion fra en annen lege, eller å åpne lommeboka for en privatlege med erfaring på feltet. Vi trenger fastleger som kan gjøre en vurdering av pasientens helhetlige situasjon, og som kan tilby en individuelt tilpasset behandling. Som har forståelse for mer sammensatte lidelser og for eksempel kan vurdere utmattelsestilstander. Utmattelse er blant de symptomene som ligger på topp når det gjelder sykefravær. Vi trenger fastleger som kan betrakte hypotyreose som en multisystemisk tilstand og vurderer den i forhold til andre sykdommer og symptomer (psykiske sykdommer, autoimmune og kardiologiske tilstander, mage/tarmsykdommer). Vi krever at alle allmennpraktikere skal ha en bred og oppdatert kompetanse på diagnostisering og behandling. Dette er ikke et ønske, men et krav. For sykefraværet er for høyt, og de personlige omkostningene for store, og mye av dette skyldes plager som er stoffskifterelatert. Hvorfor går kunnskapshevinga så tregt og hvor ligger motstanden? Vi er innforstått med at vitenskapelige, regulatoriske og helseøkonomiske prosesser tar tid. Men vi kan vanskelig beskyldes for å være utålmodige! Stoffskifteforbundet har i tiår etter tiår banket på Legeforeningens, Endokrinologisk forenings og Helsedirektoratets dør, og Skil (Senter for kvalitet i legetjenester), NEL (Norsk Elektronisk Legehåndbok), helseforetakene og utdanningsansvarlige. Vi har invitert oss selv inn til møter om behovet for mer kompetanse og anerkjennelse av behandlingsalternativer, men de store gjennomslagene lar vente på seg. Selv om vi viser til resultater fra kliniske studier, store studier og erfaringer fra andre nordiske land som kan underbygge pasientenes behov. Det er ikke nok. Vi har ennå ikke lykkes i å stå sammen om hva fastlegene skal tilby alle dem som fremdeles har symptomer. Og vi møter heller ingen iver etter å justere de faglige anbefalingene eller å gjøre medisin som kan virke for en mindre gruppe pasienter, lettere tilgjengelig. Hvis man er så uheldig at man fortsatt har symptomer når standardmedisin kommer til kort, så blir kunnskapen om andre behandlingsalternativer likevel ikke anerkjent og delt i tilstrekkelig grad. Dette skyldes at helsemyndighetens kriterier står i veien, og pasientenes individuelle erfaringer skyves bort. Uten at kriteriene tar høyde for kompleksiteten som hormonene setter i spill og de individuelle variasjonene, og man lytter til pasientene selv, så mister vi store helsegevinster. Symptomene vinner. Tilbake til Shabana Rehman. Da hun som kvinne løftet mulla Krekar i 2004, løftet hun ikke bare en selvhøytidelig mann, men hun utfordret makt og autoritet og skapte debatt om frihet og kultur.  Kanskje er det ikke bare et kunnskapsløft for fastleger vi trenger? Kanskje er det nødvendig at vi pirker i den faglige kulturen, makten og autoriteten som har etablert seg blant faglig ekspertise og beslutningstakere, og som lammer fastlegenes behov for økt kompetanse?
Se flere innlegg