Tiltak mot legemiddelmangel under Arendalsuka

PASIENTSIKKERHET: Spørsmålet var: hvordan sikrer vi legemiddelberedskapen i Norge? I panelet ser vi Venche Fagereng, forbundsleder i Stoffskifteforbundet (t.v.), Oddbjørn Tysnes, direktør for næringspolitikk i Apotekforeningen, Audun Hågå, direktør i Statens legemiddelverk, og Renee Tunold, daglig leder for Merck i Norden og Nederland. FOTO: Gro Bogen Nilsen/Merck

Det var bred enighet i paneldebatten om legemiddelberedskap at det haster med tiltak. Debatten ga likevel ikke et klart svar på hvilke tiltak som haster mest i Norge nå.


– Jeg opplever en enighet på tvers av partigrensene, men det blir for smått. Monopolsituasjonen gjør oss sårbare. Endringer tar lang tid, sa forbundsleder i Stoffskifteforbundet, Venche Fagereng under paneldebatten «Hvordan sikre legemiddelberedskapen i Norge?» tirsdag ettermiddag under Arendalsuka.

I panelet var representanter fra Apotekforeningen, Merck og nevnte Stoffskifteforbundet, samt Statens legemiddelverk og tre politikere fra Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget.

Fagereng stilte spørsmålet «hva skjer når jeg ikke får medisinene mine?», og talte for en pasientgruppe på 230.000 som har en stoffskiftesykdom i Norge som er i størrelsesorden med kreft og diabetes.

Den største gruppen er dem med lavt stoffskifte, rundt 210.000 nordmenn som behandles i primærhelsetjenesten, og som har én standard behandling å forholde seg til.

2019, et nytt rekordår

De siste årene har Norge stått overfor den største og alvorligste legemiddelmangelen noen gang. Spørsmålet som Stoffskifteforbundet, Apotekforeningen og Merck stilte under tirsdagens paneldebatt var hvordan økende og gjentagende legemiddelmangel rammer mennesker som er avhengig av medisiner.

Ifølge Statens legemiddelverk viste fjoråret at det var rekordmange legemidler som ikke kunne skaffes til norske pasienter. Direktør i Statens legemiddelverk, Audun Hågå kunne opplyse om under debatten tirsdag at det nå, sist fredag er mangel på 825 medisiner, og at 2019 dermed blir et nytt rekordår i legemiddelmangel i Norge.

Det er mange og sammensatte grunner til at mangel på legemidler er et stort og økende problem. Produsentene har et ansvar, og markedsmekanismer internasjonalt har en innvirkning på situasjonen i Norge.

Stoffskifteforbundet, Apotekforeningen, Merck og Pfizer har gått sammen om forslag til konkrete tiltak til å sikre legemiddelberedskapen i Norge:

  • Unngå monopolsituasjoner
  • Beredskapslagre
  • Mer nasjonal produksjon
  • Tilrettelegge for flere byttbare legemidler
  • Samle aktører i et samarbeidsråd

LES KRONIKK: Medisinmangel truer pasientsikkerheten(Dagens Medisin)

Trygge pasientsikkerheten

Fagereng la vekt på at personer med lavt stoffskifte er ekstra sårbare i mangelsituasjoner i sitt innlegg under Arendalsuka.

– Som forbundsleder har jeg møtt mange fortvilte pasienter. Vår erfaring er at legemiddelmangel er en trussel for norske pasienters sikkerhet og utfordrer det legemiddelpolitiske målet om at helsevesenet skal levere gode og trygge tjenester, sa Fagereng, og utdypet det med at mangel på livsviktige medisiner gir:

  • utrygghet, fortvilelse og usikkerhet
  • redusert livskvalitet
  • svekker tilliten til det norske helsevesenet og myndighetene

Levaxin har, til tross for at det finnes andre godkjente legemidler, en helt dominerende plass i behandlingen av lavt stoffskifte. Siden 2016 har det vært flere tilfeller av mangel på Levaxin og tilleggsmedisinen Liothyronin. Dominansen kombinert med til dels store leveringsproblemer truer pasientsikkerheten.

– Én leverandør og én godkjent medisin gjør oss ekstra sårbare, understreket Fagereng.

Stoffskifteforbundet mener at for å øke pasientsikkerheten trenger vi:

  • flere medisinleverandører
  • flere terapeutiske løsninger
  • nasjonale faglige retningslinjer i primærhelsetjenesten

– En reell variasjon på medisiner vil redusere risiko for legemiddelmangel og trygge pasientsikkerheten. For å utarbeide faglige retningslinjer trenger vi et bredt faglig utvalg fra faggrupper og pasienter, og retningslinjene vil være et verdifullt verktøy for fastlegene, avsluttet Fagereng sitt innlegg.

Samarbeid om legemiddelberedskap

Oddbjørn Tysnes, direktør for næringspolitikk i Apotekforeningen, fremhevet foreningens egen rapport om omfanget av legemiddelmangel ved apotek i Norge som ble lansert tidligere i år. Nær to millioner ganger vil du oppleve at du ikke får det legemiddelet som står på resepten. Apotekene løser de fleste situasjonene, men likevel er det opp mot 500.000 ganger i år at du ikke får den medisinen som legen har skrevet ut eller en fullgod erstatningsmedisin.

Tysnes understreket at det er særlig mennesker som bruker generika-medisiner, gamle medisiner med utgått patent som er særlig utsatt ved legemiddelmangel, blant dem medisiner mot lavt stoffskifte.

– Generika som mangler i Norge, finnes i andre europeiske land. Stoffskifteforbundet nevnte Levaxin, et annet legemiddel er Sobril, sa Tysnes i sitt innlegg, og han presenterte to grupper tiltak:

  • tiltak som forebygger
  • tiltak som bidrar til at den mangelen som likevel oppstår, får minst mulig konsekvenser

– Vi må få flere produsenter til å komme til Norge, foreslo Tysnes, og oppfordret til et tverrfaglig samarbeid:

– Hvis alle har samme mål, må vi klare å løse dette, avsluttet han, og henviste til å samle alle berørte aktører i et samarbeidsråd med pasientorganisasjoner, legemiddelprodusenter, apotek og grossister.

Unngå monopolsituasjoner

I politikerpanelet satt Kjersti Toppe (Sp), Tellef Inge Mørland (Ap) og Sveinung Stensland (H). Mørland refererte til Arbeiderpartiets representantforslag fra i vinter med tiltak mot legemiddelmangel som er å finne i Nasjonal rapport om legemiddelberedskap, som kom i slutten av juni, av Helsedirektoratet, på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD).

– Våre ti tiltak ser vi i HOD-rapporten. Kommer man nå til å sette trykk på de tiltakene vi kom med? Styrken i dette er at vi ideologisk sett er enige om tiltakene, men forslag blir stemt ned? spurte Mørland.

Toppe stilte spørsmål om egenproduksjon, som også blir omtalt i nevnte rapport.

– HOD-rapporten betyr ikke at saken er avsluttet. Tiltakene som er der er gode, men det er jo en del ting der jeg etterlyser. De er ikke helt tydelige på egenproduksjon, sa hun.

Den politiske debatten handlet mye om pris. Stensland, Toppe og Mørland ble deretter av programleder Aslak Bonde utfordret på hvilke tiltak som haster mest nå. Mørland kritiserte anbudsprosessene og etterlyste flere tilbydere, og satte det i sammenheng med den pågående fastlegekrisen som debattert tidligere samme dag under Arendalsuka.

– Hvis en produsent vinner anbudet, kan prisen gå opp, men får ikke pasienten medisinen sin, må han tilbake til fastlegen, og vi har allerede diskutert fastlegekrisen i dag, sa Mørland.

SE DEBATTEN:

Hvordan sikre legemiddelberedskapen i Norge?(Opptak av Apotekforeningens direktesending på Facebook)

LES ANDRE AKTUELLE SAKER:

Medisinmangel truer pasientsikkerheten(kronikk, Dagens Medisin)

Vil du vite mer om hva dagens legemiddelmangelsituasjon innebærer for deg med en stoffskiftesykdom, og generelt mer om stoffskiftesykdommer? Da er du velkommen som medlem i Stoffskifteforbundet!

Andre innlegg

Kvinner med autoimmune sykdommer rapporterer lengre vei til diagnose

Av Lasse Jangaas • 2. november 2026
En ny internasjonal studie med over 6600 deltakere finner at kvinner oftere enn menn oppgir lang utredningstid og at symptomene deres tidligere er blitt forklart som psykiske eller psykosomatiske. Forskerne understreker imidlertid at resultatene bygger på pasientenes egne erfaringer. Autoimmune sykdommer kan være vanskelige å oppdage. Symptomene kan utvikle seg gradvis, variere over tid og ligne på symptomer ved andre sykdommer. For mange pasienter kan det derfor gå lang tid fra de første symptomene oppstår, til en diagnose blir stilt. En ny internasjonal studie, publisert i det vitenskapelige tidsskriftet eClinicalMedicine, har undersøkt hvordan personer med autoimmune sykdommer opplever veien frem til diagnose. Forskerne har særlig sett på om det er forskjeller mellom kvinner og menn. Over 6600 deltakere Studien omfattet 6607 personer med ulike autoimmune sykdommer, og deltakerne ble rekruttert gjennom blant annet sosiale medier, pasientorganisasjoner og andre nettbaserte kanaler. De svarte på et omfattende spørreskjema om hvor lang tid det tok fra symptomene begynte til de fikk diagnosen, hvor mange ganger de hadde oppsøkt helsepersonell, og om de opplevde at symptomene tidligere var blitt forklart med andre tilstander. Forskerne undersøkte blant annet om deltakerne mente at symptomene hadde blitt feiltolket som psykiske helseproblemer eller psykosomatiske plager. Psykosomatiske plager ble i undersøkelsen forklart som fysiske symptomer som skyldes eller forverres av psykiske faktorer. Kvinner rapporterte oftere lang utredningstid Resultatene viste forskjeller mellom kvinner og menn på flere områder. Blant kvinnene oppga 31,8 prosent at det hadde gått minst fire år fra de første symptomene til diagnosen ble stilt. Tilsvarende andel blant mennene var 25,5 prosent. Kvinner rapporterte også oftere at de hadde hatt mange konsultasjoner med helsepersonell før diagnosen ble stilt. Mens 26,2 prosent av kvinnene oppga minst elleve konsultasjoner, gjaldt dette 18,4 prosent av mennene. Forskjellene var statistisk signifikante. Symptomer ble oftere forklart som psykiske Forskerne fant også forskjeller i hvordan deltakerne opplevde at symptomene deres tidligere var blitt vurdert. Blant kvinnene rapporterte 43,3 prosent at symptomer på den autoimmune sykdommen tidligere var blitt feiltolket som psykiske helseproblemer. Blant mennene var andelen 32,7 prosent. Tilsvarende oppga 33,9 prosent av kvinnene at symptomene var blitt forklart som psykosomatiske, mot 21,5 prosent av mennene. Forskjellene var statistisk signifikante også etter at forskerne hadde justert for blant annet alder, sykdomsgruppe, geografisk område og økonomisk situasjon. Forskerne undersøkte dessuten om deltakerne opplevde å ha fått en annen fysisk sykdomsdiagnose før den autoimmune sykdommen ble påvist. Her fant de ingen statistisk signifikant forskjell mellom kvinner og menn. Mange deltakere med stoffskiftesykdom Autoimmune stoffskiftesykdommer utgjorde den største sykdomsgruppen i undersøkelsen. Totalt 1514 deltakere oppga at de hadde en autoimmun stoffskiftesykdom som hoveddiagnose. Det tilsvarer nærmere 23 prosent av deltakerne. Også blant disse rapporterte pasienter at symptomene tidligere var blitt forklart som psykiske eller psykosomatiske, men forskerne presenterer ikke egne statistiske analyser som kan fastslå om forskjellene mellom kvinner og menn i denne sykdomsgruppen er sikre. Av de 1514 deltakerne med autoimmun stoffskiftesykdom var nemlig bare 59 menn, noe som begrenser muligheten til å trekke konklusjoner om kjønnsforskjeller innenfor denne gruppen. Studien gir derfor ikke grunnlag for å fastslå med sikkerhet at kvinner med autoimmune stoffskiftesykdommer oftere blir feildiagnostisert enn menn. Ulike sykdommer – ulike erfaringer Forskerne fant også betydelige forskjeller mellom de autoimmune sykdommene. Deltakere med enkelte sykdommer rapporterte langt oftere at symptomene tidligere var blitt forklart som psykiske eller psykosomatiske enn deltakere med andre sykdommer. Sykdommer med tydelige fysiske kjennetegn eller mer spesifikke biologiske markører var gjennomgående forbundet med færre slike rapporterte feildiagnoser. Forskerne peker på at mange autoimmune sykdommer kan gi diffuse og uspesifikke symptomer, særlig tidlig i sykdomsforløpet. Tretthet, søvnproblemer, konsentrasjonsvansker og psykiske symptomer kan ha flere mulige årsaker og kan gjøre det vanskelig å skille mellom autoimmune sykdommer og andre tilstander før sykdomsbildet blir tydeligere. De understreker også at psykiske lidelser og autoimmune sykdommer kan forekomme samtidig, og at en tidligere psykisk diagnose ikke nødvendigvis var feil. Kan ikke fastslå årsakene Selv om studien fant forskjeller mellom kvinner og menn, kan den ikke forklare hvorfor forskjellene oppstår. Forskerne diskuterer flere mulige årsaker, blant annet biologiske forskjeller, ulik sykdomsutvikling og mulige kjønnsrelaterte skjevheter i helsevesenet. Om dette skriver de at undersøkelsen ikke kan avgjøre hvilken betydning de ulike faktorene har hatt. Studien bygger dessuten på deltakernes egne beskrivelser av tidligere erfaringer, og forskerne har ikke gjennomgått pasientjournaler for å undersøke om det faktisk ble stilt feil diagnoser. Viktige begrensninger Forskerne understreker at resultatene må tolkes med forsiktighet, ikke minst fordi deltakerne ble rekruttert gjennom digitale kanaler, blant annet sosiale medier og pasientorganisasjoner. Det kan ha ført til at personer med særlig vanskelige erfaringer fra helsevesenet var overrepresentert. Hele 91,2 prosent av deltakerne var kvinner, og nesten 70 prosent kom fra Storbritannia. Undersøkelsen var også basert på deltakernes hukommelse om tidligere hendelser. I tillegg var det frafall underveis, slik at ikke alle deltakerne besvarte samtlige spørsmål, og resultatene kan derfor ikke uten videre overføres til alle personer med autoimmune sykdommer. Forskerne mener likevel at pasientenes erfaringer kan gi viktig kunnskap om forhold som ikke nødvendigvis kommer frem i medisinske journaler. De konkluderer også med at det trengs mer forskning på området, som også inkluderer helsepersonells perspektiver, for å få bedre forståelse av hvorfor forskjellene oppstår og hvordan utredningen av autoimmune sykdommer kan forbedres. Kilde: Sloan M, Taylor S, Cox B, et al. Sex and disease differences in patients’ diagnostic experiences in autoimmune diseases: an international cross-sectional study. eClinicalMedicine. 202 6.

Søvn og hukommelse kan påvirkes

Av Lasse Jangaas • 21. oktober 2026
etter omfattende skjoldbruskkjertelkirurgi

Kirurgi er ikke eneste alternativ mot knuter

Av Lasse Jangaas • 15. oktober 2026
Radiofrekvensablasjon kan redusere godartede knuter i skjoldbruskkjertelen betydelig – uten at selve kjertelen må opereres bort. En ny studie føyer seg inn i en stadig større mengde forskning som viser at metoden kan være et trygt alternativ for utvalgte pasienter. For mange som får påvist en godartet knute i skjoldbruskkjertelen, er ikke knuten i seg selv et problem. Men noen knuter vokser og gir trykkfølelse, svelgvansker eller kosmetiske plager. Da blir det aktuelt med behandling. Tradisjonelt har kirurgi vært den viktigste behandlingen dersom knuten skulle fjernes. I dag finnes det imidlertid et annet alternativ for enkelte pasienter: Radiofrekvensablasjon (RFA). Metoden innebærer at en tynn elektrode føres inn i knuten under ultralydveiledning. Radiofrekvensenergi varmer opp vevet, slik at cellene i knuten ødelegges. Kroppen bryter deretter gradvis ned det behandlede vevet, og knuten blir mindre. Stadig mer dokumentasjon RFA er ikke lenger en eksperimentell metode, og internasjonale retningslinjer og konsensusdokumenter beskriver behandlingen som et alternativ for utvalgte pasienter med knuter som gir symptomer eller kosmetiske plager. Nyere internasjonal konsensus har også lagt vekt på hvordan behandlingen bør gjennomføres, hvilke pasienter som er aktuelle og hvordan kvalitet og sikkerhet kan ivaretas. Studier gjennom flere år har vist at RFA kan gi betydelig reduksjon av knutevolumet. Så sent som i juni 2026 skrev vi om en studie fra Kina som viser tilsvarende funn. Samtidig er alvorlige og permanente komplikasjoner sjeldne, og metoden har en viktig fordel sammenlignet med kirurgi: Selve skjoldbruskkjertelen blir ikke fjernet. Det betyr blant annet at risikoen for permanent lavt stoffskifte er lavere enn etter kirurgisk fjerning av kjertelen. RFA gir heller ikke et operasjonssår på halsen. En ny studie En ny prospektiv studie fra Spania, publisert i tidsskriftet Endocrine i september 2026, undersøkte minimalt invasive behandlinger av godartede thyreoideaknuter. Totalt 120 knuter ble behandlet, hvorav 75 med RFA og 45 med perkutan etanolbehandling. Pasientene ble fulgt i ett år. Etter 12 måneder var det gjennomsnittlige volumet redusert med 77,4 prosent blant knutene som var behandlet med RFA. For hele gruppen var reduksjonen 84,2 prosent. Forskerne rapporterte også bedring i symptomer og kosmetiske plager. Blant pasientene med såkalte autonome knuter – knuter som produserer thyreoideahormon uavhengig av kroppens regulering – steg TSH-nivået mot normalområdet, og alle som brukte tyreostatisk behandling før inngrepet kunne avslutte denne etter behandlingen. Et viktig funn var sikkerheten. De registrerte bivirkningene var milde og forbigående. Lokale smerter ble rapportert hos 27,5 prosent og forbigående heshet hos 6,7 prosent. Forskerne registrerte ingen permanente komplikasjoner i dette materialet. Hvem kan være aktuell? En typisk kandidat er en pasient med en godartet, symptomgivende knute som gir trykkplager, svelgvansker eller kosmetiske problemer. Det er avgjørende at knuten er tilstrekkelig undersøkt og vurdert som godartet før behandling. Retningslinjer legger blant annet vekt på ultralyd og cytologisk undersøkelse for å sikre at knuten er godartet før RFA. Det finnes også forskning på RFA ved autonome knuter og ved enkelte former for thyreoideakreft. Bruksområdet er dermed større enn bare godartede knuter. En behandling i utvikling Utviklingen innen thyreoideabehandling går derfor i retning av flere behandlingsalternativer. For pasienten kan det bety at valget i noen tilfeller ikke lenger står mellom «operasjon eller ingen behandling». RFA og andre ablasjonsmetoder kan være aktuelle for enkelte – forutsatt riktig diagnose, riktig pasientutvelgelse og behandling utført av personell med nødvendig kompetanse. I Norge er termoablasjon fortsatt ikke etablert som et behandlingstilbud for godartede knuter i skjoldbruskkjertelen.
Se flere innlegg