Øyeplager forekommer hos opptil halvparten av pasienter med Graves sykdom

7. mai 2019

Graves sykdom er en av de vanligste årsakene til høyt stoffskifte og gir ofte varierende grad av øyesymptomer. Nå har en spesialist i øyesykdommer fra Bergen tatt doktorgrad på resultatene ved operativ behandling av pasienter med alvorlig Graves øyesykdom.


Det er tre årsaker til høyt stoffskifte: Graves sykdom, thyreoiditt og knutestruma. Graves skyldes en forstyrrelse i immunapparatet som får skjoldbruskkjertelen til å overprodusere stoffskiftehormon. Kroppen lager antistoffer mot et protein i skjoldbruskkjertelen, et protein som kalles TSH-reseptor.

Hyppigst rammes kvinner i alderen 20-50 år. Typisk for Graves er at stoffskiftet er høyt i en periode, deretter kan det synke og gradvis normaliseres. Varigheten av overproduksjonen er i gjennomsnitt ett til to år, men det er store variasjoner.

I underkant av 50 prosent av Graves-pasientene har en periode med høyt stoffskifte, mens mange får ett eller flere tilbakefall. Heldigvis får et mindretall farlig høyt stoffskifte. Større eller mindre grad av øyeplager finnes hos opptil halvparten av pasienter med Graves sykdom.

Begrenset livskvalitet
Øyeplagene oppstår som følge av betennelse i øyehulen. Dette kan føre til økt volum av fettvev og de ytre øyemuskler. Øyeeplet presses frem, og resultatet kan bli skjeling, åpenstående øyespalte, i verste fall trykk mot synsnerven. For pasientene kan dette resultere i dobbeltsyn, smerte, utseendemessige forandringer, og i enkelttilfeller redusert syn.

– Dette kan begrense daglige gjøremål og redusere livskvaliteten, forklarer Hans Olav Ueland. Han tok medisinsk embetseksamen ved Universitetet i Bergen for 16 år siden og er i dag spesialist på øyesykdommer. Ueland er ansatt ved Haukeland Universitetssykehus (Øyeavdelingen) som overlege med spesialområde innen kirurgisk behandling av sykdom i øyelokk, tåreveier og øyehule.

– Heldigvis får de aller fleste Graves-pasientene bare milde symptomer som ikke trenger kirurgisk behandling, forteller han. Ueland disputerte fredag den 2. november i fjor ved Universitetet i Bergen med avhandlingen «Surgical Treatment of Patients with Thyroid Eye Disease».

La frem konsekvenser av øyeoperasjoner
Den vanligste endringen ved Graves øyesykdom er åpenstående øyepalte. Dette forekommer hos 90 prosent i denne pasientgruppen. At øyeeplet presses frem på grunn av trange forhold i øyehulen finnes hos rundt 60 prosent. I de mest alvorlige tilfellene kan det være behov for kirurgisk korreksjon av disse tilstandene. Ueland har undersøkt de mest anvendte kirurgiske teknikkene ved Haukeland universitetssykehus.

– De aller fleste pasientene får øyeplager innen seks måneder før eller etter debut av Graves sykdom, forklarer Ueland. Han forteller videre at alle de tre undersøkte kirurgiske metodene hadde god effekt.

– Inngrepene må sees i forhold til bivirkningene. Det er fare for uønskede effekter knyttet til alle prosedyrene. Ved bruk av justerbare sting under operasjon for åpenstående øyespalte oppnås som regel ønskede resultater, men omlag ti prosent må opereres flere ganger. Det å fjerne den beinete veggen mellom øyehulen og nesebihulen brukes i de alvorligste tilfellene, der synet er truet. Det en god metode for å få øyeeplet til å synke tilbake i øyehulen, men inngrepet kan gi nyoppstått eller forverret dobbeltsyn, sier han og opplyser at dette skjer hos nesten halvparten av pasientene.

– Dobbeltsyn kan vanligvis rettes opp med en påfølgende operasjon for skjeling, sier Ueland. Videre opplyser han at fjerning av beinveggen på utsiden av øyehulen kan gi mindre alvorlige bivirkninger, som et søkk i tinningen.

– I avhandlingens siste arbeid er to ulike behandlingsformer for å korrigere et søkk i tinningen utprøvd og sammenliknet. Her viste hyaluronsyre (kunstig fyllstoff – red. anm) seg å være bedre egnet enn kroppens eget fettvev, sier overlegen som mener at resultatene fra doktorgradsarbeidet både vil være til nytte for pasienter med endokrin øyesykdom, og for leger som behandler disse pasientene.

– Leger og helsepersonell er hovedmålgruppen for doktorgradsarbeidet mitt, men resultatene kan også være til nytte for pasienter med den nevnte øyesykdommen. Det har vært givende for meg å ta denne doktorgraden, og jeg håper resultatene også kommer til nytte for pasienter som er rammet av Graves.

Andre innlegg

Målte effekt av rødlysterapi på Hashimotos-pasienter

Av Lasse Jangaas • 20. april 2026
Forskere i Tyrkia undersøkte om rødlysterapi kan hjelpe Hashimotos-pasienter som ikke opplever god nok effekt av standardbehandling. Resultatene var interessante, men studien var liten. Studien , som nylig ble publisert i det velrennomerte tidsskriftet Springer, har riktignok noen svakheter. Det var et relativt lite utvalg pasienter med i studien, og den undersøkte virkning bare etter tre måneder. Stor forbedring Funnene var likevel interessante. Når pasientene fikk en kombinasjon av standardmedisin (T4) og rødlys, opplevde de en markant forbedring på områdene utmattelse (fatigue), søvnkvalitet, søvnighet på dagtid, angst og depresjoner. I studien ble 60 pasienter delt inn i to like store grupper, der den ene fikk reell rødlysterapi, mens den andre fikk falsk rødlysterapi to ganger i uken, i tillegg til sin vanlige T4-medisin. Også «placebo-gruppen» rapporterte om bedring, men den var liten sammenliknet med gruppen som fikk ekte rødlysterapi. Den kliniske evalueringen av deltakerne ble gjort før de startet behandlingen, og deretter den tredje måneden etter oppstart. – Mer forskning trengs Forskerne konkluderer med at rødlysbehandling er en effektiv metode for å redusere kliniske symptomer hos pasienter med Hashimotos som et tillegg til T4, men understreker også at det trengs større studier som måler langtidsvirkninger som kan bekrefte funnene de har gjort. Mye rødlysforskning De senere årene er det forsket svært mye på fotobiomodulasjon, også kalt rødlysterapi. Det er publisert flere tusen vitenskapelige studier, og noen metastudier tyder på at denne formen for terapi kan ha effekt på områder som bedre muskelrestitusjon, mot begynnende hårtap og på smerter og betennelse. Det er imidlertid viktig å understreke at tunge fagmiljøer understreker at det fremdeles er få store, høykvalitetsstudier tilgjengelig, og at det foreløpig mangler klar evidens for påstandene om virkning.

Utvikler unik «kalkulator» for riktig dosering av Levaxin

Av Lasse Jangaas • 15. april 2026
Trenger deltakere til banebrytende studie på lavt stoffskifte

Karianne fikk ekstremt lavt stoffskifte etter barnefødsel

Av Lasse Jangaas • 13. april 2026
– Ta deg ei natt på hotell for å sove ut, foreslo fastlegen da Karianne var utkjørt. Så viste det seg at hun hadde en TSH på over 150. Tekst og foto: Lasse Jangås – Jeg var heldig som opplevde en drøm av et svangerskap. Fødselen var riktignok tøff, men jeg hentet meg ganske fort inn etterpå, sier Karianne Andreassen (32) fra Tromsø. Gradvis forverring Hun er profesjonell danser, utdannet ved London Studio Centre i England, og jobbet i England og Skottland i flere år før hun i 2019 flyttet til Oslo. – Albert ble født i juni i 2024, og i løpet av seinsommeren og tidlig på høsten begynte jeg å få energien tilbake. Jeg gledet meg til å reise på turné med en soloforestilling i november, minnes hun. Men slik skulle det ikke gå. – Jeg ble mer og mer sliten utover høsten, og måtte etter hvert sove med Albert hver gang han trengte en lur. Men det utviklet seg så gradvis at det ikke var så lett å merke fra dag til dag. I jula reiste hun hjem til Tromsø, og familien reagerte umiddelbart på hvordan Karianne så ut. – Søsteren min jobber i helsevesenet og spurte med én gang om jeg var syk. Og når jeg ser på bilder av meg fra den jula, kjenner jeg meg nesten ikke igjen. Jeg var veldig pløsete og hoven i ansiktet. Klarte ikke å gå til legen Etter at hun kom tilbake til Oslo på nyåret i fjor ble det bare verre. – Jeg orket omtrent ingenting, ville bare sove. Jeg hadde bestilt legetime, men da dagen kom, ringte jeg for å avbestille. Jeg orket ikke, tenkte det var bedre at jeg brukte den tida på å sove, sier hun. Det skulle dessverre bli enda verre. – Noen uker senere fikk jeg et voldsomt panikkanfall, hvor jeg gråt og hikstet og ikke klarte å snakke. I denne perioden følte hun seg også alene. De andre i barselgruppa hennes sa at det nok kom til å bli bedre. – Men det gjorde det jo ikke. Og jeg følte på en skam over at jeg var den eneste som ikke fikk det til. De andre tok med seg barna på babysvømming og andre aktiviteter, men jeg hadde ikke en sjanse til å delta på sånt. Jeg orket rett og slett ikke. Karianne reiste i stedet tilbake til Tromsø. Familien reagerte igjen på formen hennes og søsteren hennes ga henne et skjema hun kunne fylle ut for å se om hun kanskje led av fødselsdepresjon. – Da var det ganske ille fatt med meg. Jeg var så sliten at jeg måtte bytte hånd mens jeg pusset tennene. Og fødselspermisjonen nærmet meg slutten. Jeg skulle snart begynne å jobbe igjen, med to krevende forestillinger om dagen... (Artikkelen fortsetter under bildet.)
Se flere innlegg