Øyeplager forekommer hos opptil halvparten av pasienter med Graves sykdom

Graves sykdom er en av de vanligste årsakene til høyt stoffskifte og gir ofte varierende grad av øyesymptomer. Nå har en spesialist i øyesykdommer fra Bergen tatt doktorgrad på resultatene ved operativ behandling av pasienter med alvorlig Graves øyesykdom.

Det er tre årsaker til høyt stoffskifte: Graves sykdom, thyreoiditt og knutestruma. Graves skyldes en forstyrrelse i immunapparatet som får skjoldbruskkjertelen til å overprodusere stoffskiftehormon. Kroppen lager antistoffer mot et protein i skjoldbruskkjertelen, et protein som kalles TSH-reseptor.

Hyppigst rammes kvinner i alderen 20-50 år. Typisk for Graves er at stoffskiftet er høyt i en periode, deretter kan det synke og gradvis normaliseres. Varigheten av overproduksjonen er i gjennomsnitt ett til to år, men det er store variasjoner.

I underkant av 50 prosent av Graves-pasientene har en periode med høyt stoffskifte, mens mange får ett eller flere tilbakefall. Heldigvis får et mindretall farlig høyt stoffskifte. Større eller mindre grad av øyeplager finnes hos opptil halvparten av pasienter med Graves sykdom.

Begrenset livskvalitet
Øyeplagene oppstår som følge av betennelse i øyehulen. Dette kan føre til økt volum av fettvev og de ytre øyemuskler. Øyeeplet presses frem, og resultatet kan bli skjeling, åpenstående øyespalte, i verste fall trykk mot synsnerven. For pasientene kan dette resultere i dobbeltsyn, smerte, utseendemessige forandringer, og i enkelttilfeller redusert syn.

– Dette kan begrense daglige gjøremål og redusere livskvaliteten, forklarer Hans Olav Ueland. Han tok medisinsk embetseksamen ved Universitetet i Bergen for 16 år siden og er i dag spesialist på øyesykdommer. Ueland er ansatt ved Haukeland Universitetssykehus (Øyeavdelingen) som overlege med spesialområde innen kirurgisk behandling av sykdom i øyelokk, tåreveier og øyehule.

– Heldigvis får de aller fleste Graves-pasientene bare milde symptomer som ikke trenger kirurgisk behandling, forteller han. Ueland disputerte fredag den 2. november i fjor ved Universitetet i Bergen med avhandlingen «Surgical Treatment of Patients with Thyroid Eye Disease».

La frem konsekvenser av øyeoperasjoner
Den vanligste endringen ved Graves øyesykdom er åpenstående øyepalte. Dette forekommer hos 90 prosent i denne pasientgruppen. At øyeeplet presses frem på grunn av trange forhold i øyehulen finnes hos rundt 60 prosent. I de mest alvorlige tilfellene kan det være behov for kirurgisk korreksjon av disse tilstandene. Ueland har undersøkt de mest anvendte kirurgiske teknikkene ved Haukeland universitetssykehus.

– De aller fleste pasientene får øyeplager innen seks måneder før eller etter debut av Graves sykdom, forklarer Ueland. Han forteller videre at alle de tre undersøkte kirurgiske metodene hadde god effekt.

– Inngrepene må sees i forhold til bivirkningene. Det er fare for uønskede effekter knyttet til alle prosedyrene. Ved bruk av justerbare sting under operasjon for åpenstående øyespalte oppnås som regel ønskede resultater, men omlag ti prosent må opereres flere ganger. Det å fjerne den beinete veggen mellom øyehulen og nesebihulen brukes i de alvorligste tilfellene, der synet er truet. Det en god metode for å få øyeeplet til å synke tilbake i øyehulen, men inngrepet kan gi nyoppstått eller forverret dobbeltsyn, sier han og opplyser at dette skjer hos nesten halvparten av pasientene.

LES OGSÅ: Stress kan forårsake Graves

– Dobbeltsyn kan vanligvis rettes opp med en påfølgende operasjon for skjeling, sier Ueland. Videre opplyser han at fjerning av beinveggen på utsiden av øyehulen kan gi mindre alvorlige bivirkninger, som et søkk i tinningen.

– I avhandlingens siste arbeid er to ulike behandlingsformer for å korrigere et søkk i tinningen utprøvd og sammenliknet. Her viste hyaluronsyre (kunstig fyllstoff – red. anm) seg å være bedre egnet enn kroppens eget fettvev, sier overlegen som mener at resultatene fra doktorgradsarbeidet både vil være til nytte for pasienter med endokrin øyesykdom, og for leger som behandler disse pasientene.

– Leger og helsepersonell er hovedmålgruppen for doktorgradsarbeidet mitt, men resultatene kan også være til nytte for pasienter med den nevnte øyesykdommen. Det har vært givende for meg å ta denne doktorgraden, og jeg håper resultatene også kommer til nytte for pasienter som er rammet av Graves.

Andre innlegg

Ny norsk forskning: Fant tegn på at blodprøven ikke forteller alt

Av Lasse Jangaas • 29. september 2026

En ny norsk studie finner tydelige forskjeller i biomarkører hos pasienter som får T4, T3 eller en kombinasjon av hormonene. Funnene kan gi ny kunnskap om hvordan stoffskiftehormonene virker i kroppen – og om hvorfor blodprøver alene kanskje ikke alltid gir hele bildet. Tekst: Lasse Jangås Ved behandling av hypotyreose er TSH en av de viktigste blodprøvene. Sammen med fritt T4 og eventuelt fritt T3 brukes prøvesvarene til å vurdere om behandlingen gir riktig nivå av stoffskiftehormoner. Men hva om det ikke bare er mengden hormon i blodet som er interessant? Det er utgangspunktet for en ny norsk studie fra forskere ved Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oslo. Betty Ann Bjerkreim, Sara Salehi Hammerstad, Sindre Lee-Ødegård og Erik Fink Eriksen har undersøkt ulike biomarkører som kan si noe om hvordan stoffskiftehormonene faktisk virker i kroppen hos personer som behandles for hypotyreose. Da vi intervjuet Betty Ann Bjerkreim i 2025, sa hun at hun ønsker å forstå hvorfor noen får det bedre med T3 , og at hun vil finne biomarkører som kan bidra til å identifisere hvem som kan ha nytte av det. Den nye studien undersøker nettopp noen av disse biologiske sammenhengene. Les intervjuet med Betty Ann Bjerkreim her. Fra blodprøve til biologisk effekt Stoffskiftehormonene påvirker en lang rekke prosesser i kroppen. T4, som er virkestoffet i levotyroksin (Levaxin), omdannes blant annet til det mer biologisk aktive hormonet T3. Hormonenes virkning skjer deretter ute i kroppens vev og celler. Det betyr at det finnes flere trinn mellom det som måles i en blodprøve, og den faktiske virkningen av hormonene i kroppen. Forskerne ønsket derfor å undersøke om såkalte biomarkører kan gi informasjon om denne virkningen. Biomarkører er målbare stoffer eller biologiske kjennetegn som kan gi informasjon om hva som foregår i kroppen. I denne studien undersøkte forskerne blant annet SHBG, LDL-kolesterol og to markører som kan si noe om påvirkning på hjerte og skjelett. Hva er SHBG? SHBG står for sex hormone-binding globulin, eller kjønnshormonbindende globulin på norsk. Dette er et protein som produseres hovedsakelig i leveren og som binder kjønnshormoner i blodet, blant annet testosteron og østrogen. Nivået av SHBG påvirkes av flere forhold, og stoffskiftehormonene er blant faktorene som kan påvirke hvor mye SHBG kroppen produserer. Derfor kan SHBG også brukes som en indirekte markør for biologisk effekt av stoffskiftehormon, og det er nettopp dette som gjør SHBG interessant i denne sammenhengen: I stedet for bare å måle hvor mye T3 eller T4 som finnes i blodet, kan forskerne undersøke et stoff som påvirkes av hormonets virkning i kroppen. LDL-kolesterol er også en markør som påvirkes av stoffskiftehormonene og kan gi informasjon om hormonenes virkning i kroppen. Tre ulike behandlingsformer Forskerne sammenlignet pasienter som fikk tre ulike behandlingsregimer: T4-behandling T3-behandling kombinasjon av T4 og T3 Studien var ikke en randomisert behandlingsstudie, og forskerne undersøkte biomarkører hos pasienter som allerede var under behandling. Likevel fant de flere interessante forskjeller. Hos pasientene som fikk T3 alene, var nivået av SHBG signifikant høyere enn hos pasientene i de øvrige behandlingsgruppene. T3-gruppen hadde også lavere LDL-kolesterol. Vi har derfor spurt forskningsartikkelens førsteforfatter Betty Ann Bjerkreim om SHBG kan brukes som en mulig markør for hvor sterkt T3 virker ute i vevene? – Siden SHBG i all hovedsak produseres i leveren, vil nivå av SHBG reflektere levervevet sin respons på T3. SHBG vil derfor ikke direkte gjenspeile effekt av T3 i vev som ikke produserer SHBG. I tillegg er det andre faktorer som kjønn, alder, BMI, kjønnshormoner som påvirker SHBG nivå utover T3. Derfor blir det mer korrekt å si at SHBG kan sees på som en indirekte markør for effekten til T3 i perifere vev. – Men kan SHBG på sikt brukes til å identifisere pasienter som kan ha nytte av T3? – Siden SHBG, som nevnt, påvirkes av flere parametere enn T3, vil SHBG alene sannsynligvis ikke kunne brukes som eneste markør for å identifisere pasienter som kan ha nytte av T3, men heller i kombinasjon med andre markører, sier Bjerkreim. Forskerne fant derimot ingen signifikante forskjeller mellom behandlingsgruppene når det gjaldt NT-proBNP og PINP. NT-proBNP brukes blant annet som en markør for belastning på hjertet, mens PINP sier noe om beinomsetning. Kan biomarkører gi et bedre bilde? Et aktuelt og viktig spørsmål i forskningen på hypotyreose er hvorfor noen pasienter fortsatt opplever symptomer selv om blodprøvene ligger innenfor referanseområdet. Forskerne bak denne studien undersøker ikke dette direkte gjennom pasientenes symptomer eller livskvalitet, men har i stedet konsentrert seg om det mer grunnleggende som kan være svært interessant for utviklingen av mer individuelt tilpasset behandling: Kan vi finne målbare biologiske signaler som forteller mer om hvordan stoffskiftehormonene virker i kroppen? En brikke i puslespillet Forskerne skriver at en utfordring ved dagens behandling er at blodprøver ikke nødvendigvis gir et fullstendig bilde av stoffskiftehormonenes virkning i alle kroppens vev. TSH er en nyttig prøve for diagnostikk og oppfølging av hypotyreose, men det biologiske systemet som regulerer stoffskiftehormonene er komplekst, og virkningen av hormonene skjer gjennom flere trinn fra blodet og inn i cellene. Spesielt interessant er det at SHBG viste tydelige forskjeller mellom behandlingsgruppene. Forskerne peker samtidig på at det fortsatt er behov for mer forskning før slike biomarkører eventuelt kan brukes klinisk for å styre behandlingen. Forskerne har altså funnet målbare forskjeller i kroppen hos pasienter som får ulike former for behandling, noe som kan gi ny kunnskap om hva som skjer etter at hormonene er tilført, og kanskje etter hvert bidra til å forklare hvorfor noen pasienter responderer annerledes på behandlingen enn andre. For alle de som fortsatt har symptomer til tross for behandling, og for deres behandlende leger, er nettopp dette et svært viktig spørsmål: Hva skjer i kroppen når blodprøvene ligger innenfor referanseområdet, men pasienten fortsatt ikke føler seg bra?