Mette Kaaby er ny generalsekretær i Stoffskifteforbundet

24. mars 2023

generalsekretær Mette Kaaby

Som ny generalsekretær skal Mette Kaaby styrke forskning innen allmennmedisin og løfte kvinnehelse enda høyere opp på den politiske agendaen. For å nå det målet vil Kaaby jobbe for at Stoffskifteforbundet får enda flere medlemmer.


– Dette er en rolle som jeg er svært glad for å kunne tre inn i, og ønsker å bidra til å styrke den politiske og samfunnsmessige tyngdekraften ytterligere. Det handler om å få til et skikkelig løft for kvinnehelse, både innen forskning, medisinindustrien, i helsepolitikken og den offentlige samtalen, sier den nye generalsekretæren i Stoffskifteforbundet, Mette Kaaby (56).

Kaaby tiltrådte torsdag 23. mars, og overtar etter Eddy Kjær som var generalsekretær fra 2017 til 2022. Hun kommer fra Kulturdirektoratet hvor hun har jobbet med ekstraordinære støtteordninger i forbindelse med koronapandemien, og har tidligere vært kunstnerisk direktør for Europeisk kulturhovedstad Bodø2024, leder av Grinimuseet og prosjektleder ved Munchmuseet.

Aktuell og viktig for medlemmene

Kaaby har erfaring fra områder som er viktige for Stoffskifteforbundet. Hun er samfunnsengasjert, har politisk erfaring og forståelse for politiske prosesser og nettverksarbeid, og en unik tverrfaglig kompetanse. Kaaby har ledet et bredt spekter av prosjekter og kulturorganisasjoner, med erfaring fra forvaltning, museum og festivaldrift, til teater og musikk, samt at hun også har jobbet med ledergrupper i næringslivet når det gjelder prosessarbeid for strategi, implementeringer og innovasjon.

Hun ser frem til å bygge videre på det arbeidet Stoffskifteforbundet har gjort innen organisasjonsutvikling, politisk påvirkningsarbeid og presse og media de seneste årene.

– Vi skal markere oss som en stor, synlig og kompetent pasientorganisasjon som blir lyttet til. Vi skal være en organisasjon som kjennes viktig, aktuell og nyttig å være medlem i – og å bli medlem i, forteller hun, og legger til at hun har som ambisjon at Stoffskifteforbundet med tenker nytt om kommunikasjon, medlemspleie og påvirkning.

– Det krever en kommuniserende, nysgjerrig og modig administrasjon som ser løsninger og muligheter, mener Kaaby.

Styrke primærhelsetjenesten og forskning

Den nye generalsekretæren er utdannet cand.philol. i musikkvitenskap, idéhistorie og offentlig ledelse ved Universitet i Oslo, bor i Bærum, men har sine røtter i Finnmark. Hun er gift og har to voksne barn.

Ifølge NOU-en «Den store forskjellen» er det store kunnskapshull på stoffskiftesykdom og flere andre kroniske sykdommer fordi forskning innen allmennmedisin ikke er prioritert nok.

– Jobben handler om å øke bevisstheten og bidra til bedre behandling og tilrettelegging for de 245.000 som per i dag har en stoffskiftesykdom, og sikre at forbundet hele tiden jobber skarpt med markedsføring overfor nye medlemmer, medlemspleie og tjenesteyting for hele organisasjonen, samarbeid med andre organisasjoner, myndighetskontakt og inntar en synlig og tydelig rolle i samfunnsdebatten, sier Kaaby.

Det finnes ikke store analyser over hvor lang tid fastlegen bruker på å stille rett diagnose og gi rett medisin, eller hvor mange som faller utenfor arbeidslivet som følge av stoffskiftesykdom, fordi de undersøkelsene ikke er laget, men vår egen kartlegging blant 8000 medlemmer avdekker at:

  • 21 prosent forteller at fastlegen brukte tre til fire år
  • 23 prosent oppgir mer enn fem år
  • 41 prosent har vært langtidssykmeldt eller mottatt arbeidsavklaringspenger (AAP)
  • 13 prosent går på uføretrygd

Kaaby vil jobbe for mer forskning på stoffskiftesykdom. For å nå den målsettingen, trenger Stoffskifteforbundet enda flere medlemmer, mener Kaaby.

– Det handler om å stimulere til forskning, og bidra til kunnskap og prioriteringer i helsetjenesten slik at alle dem som ennå ikke har fått en klar diagnose, og som lever med symptomer og nedsatt livskvalitet, tidlig blir fanget opp og diagnostisert og får tilgang til riktig medisin, forklarer hun.

Andre innlegg

Av Lasse Jangaas 20. april 2026
Forskere i Tyrkia undersøkte om rødlysterapi kan hjelpe Hashimotos-pasienter som ikke opplever god nok effekt av standardbehandling. Resultatene var interessante, men studien var liten. Studien , som nylig ble publisert i det velrennomerte tidsskriftet Springer, har riktignok noen svakheter. Det var et relativt lite utvalg pasienter med i studien, og den undersøkte virkning bare etter tre måneder. Stor forbedring Funnene var likevel interessante. Når pasientene fikk en kombinasjon av standardmedisin (T4) og rødlys, opplevde de en markant forbedring på områdene utmattelse (fatigue), søvnkvalitet, søvnighet på dagtid, angst og depresjoner. I studien ble 60 pasienter delt inn i to like store grupper, der den ene fikk reell rødlysterapi, mens den andre fikk falsk rødlysterapi to ganger i uken, i tillegg til sin vanlige T4-medisin. Også «placebo-gruppen» rapporterte om bedring, men den var liten sammenliknet med gruppen som fikk ekte rødlysterapi. Den kliniske evalueringen av deltakerne ble gjort før de startet behandlingen, og deretter den tredje måneden etter oppstart. – Mer forskning trengs Forskerne konkluderer med at rødlysbehandling er en effektiv metode for å redusere kliniske symptomer hos pasienter med Hashimotos som et tillegg til T4, men understreker også at det trengs større studier som måler langtidsvirkninger som kan bekrefte funnene de har gjort. Mye rødlysforskning De senere årene er det forsket svært mye på fotobiomodulasjon, også kalt rødlysterapi. Det er publisert flere tusen vitenskapelige studier, og noen metastudier tyder på at denne formen for terapi kan ha effekt på områder som bedre muskelrestitusjon, mot begynnende hårtap og på smerter og betennelse. Det er imidlertid viktig å understreke at tunge fagmiljøer understreker at det fremdeles er få store, høykvalitetsstudier tilgjengelig, og at det foreløpig mangler klar evidens for påstandene om virkning.
Av Lasse Jangaas 15. april 2026
Trenger deltakere til banebrytende studie på lavt stoffskifte
Av Lasse Jangaas 13. april 2026
– Ta deg ei natt på hotell for å sove ut, foreslo fastlegen da Karianne var utkjørt. Så viste det seg at hun hadde en TSH på over 150. Tekst og foto: Lasse Jangås – Jeg var heldig som opplevde en drøm av et svangerskap. Fødselen var riktignok tøff, men jeg hentet meg ganske fort inn etterpå, sier Karianne Andreassen (32) fra Tromsø. Gradvis forverring Hun er profesjonell danser, utdannet ved London Studio Centre i England, og jobbet i England og Skottland i flere år før hun i 2019 flyttet til Oslo. – Albert ble født i juni i 2024, og i løpet av seinsommeren og tidlig på høsten begynte jeg å få energien tilbake. Jeg gledet meg til å reise på turné med en soloforestilling i november, minnes hun. Men slik skulle det ikke gå. – Jeg ble mer og mer sliten utover høsten, og måtte etter hvert sove med Albert hver gang han trengte en lur. Men det utviklet seg så gradvis at det ikke var så lett å merke fra dag til dag. I jula reiste hun hjem til Tromsø, og familien reagerte umiddelbart på hvordan Karianne så ut. – Søsteren min jobber i helsevesenet og spurte med én gang om jeg var syk. Og når jeg ser på bilder av meg fra den jula, kjenner jeg meg nesten ikke igjen. Jeg var veldig pløsete og hoven i ansiktet. Klarte ikke å gå til legen Etter at hun kom tilbake til Oslo på nyåret i fjor ble det bare verre. – Jeg orket omtrent ingenting, ville bare sove. Jeg hadde bestilt legetime, men da dagen kom, ringte jeg for å avbestille. Jeg orket ikke, tenkte det var bedre at jeg brukte den tida på å sove, sier hun. Det skulle dessverre bli enda verre. – Noen uker senere fikk jeg et voldsomt panikkanfall, hvor jeg gråt og hikstet og ikke klarte å snakke. I denne perioden følte hun seg også alene. De andre i barselgruppa hennes sa at det nok kom til å bli bedre. – Men det gjorde det jo ikke. Og jeg følte på en skam over at jeg var den eneste som ikke fikk det til. De andre tok med seg barna på babysvømming og andre aktiviteter, men jeg hadde ikke en sjanse til å delta på sånt. Jeg orket rett og slett ikke. Karianne reiste i stedet tilbake til Tromsø. Familien reagerte igjen på formen hennes og søsteren hennes ga henne et skjema hun kunne fylle ut for å se om hun kanskje led av fødselsdepresjon. – Da var det ganske ille fatt med meg. Jeg var så sliten at jeg måtte bytte hånd mens jeg pusset tennene. Og fødselspermisjonen nærmet meg slutten. Jeg skulle snart begynne å jobbe igjen, med to krevende forestillinger om dagen... (Artikkelen fortsetter under bildet.)
Se flere innlegg