“Med flere medlemmer får vi stoffskiftesykdom på et høyere helsepolitisk nivå”

19. oktober 2020

For styremedlem Aina Skailand har det vært særlig viktig å være aktiv i Stoffskifteforbundet for å hjelpe andre med kunnskap, motivasjon, råd og tips. FOTO: Privat.

– Ved å stå sammen, påvirke i lokalsamfunnet og helsepolitikken, være et medmenneske med andre stoffskiftesyke og stille krav til fastlegene våre, da tar vi noen viktige steg mot et enda sterkere Stoffskifteforbund, sier styremedlem Aina Skailand. Hun oppfordrer samtidig flere til å melde seg inn i Stoffskifteforbundet.


Aina Skailand er medlem i Stoffskifteforbundets forbundsstyre og leder i forbundets lokallag i Sør-Rogaland. Forbundsstyret er med på å holde hjulene i gang og videreutvikle arbeidsområdene til forbundet. For Aina, som selv har en stoffskiftesykdom, har det vært særlig viktig å være aktiv i Stoffskifteforbundet for å hjelpe andre med kunnskap, motivasjon, råd og tips.

Hva slags stoffskiftesykdom har du, og hvor lenge har du hatt den?

Jeg har Hashimoto, lavt stoffskifte. Jeg fikk diagnosen i 2010, men har trolig hatt sykdommen i en tid før det.

Hva har hjulpet deg i hverdagen som stoffskiftesyk, og har du noen gode råd du vil dele med andre som opplever utfordringer i hverdagen? 

Det som har hjulpet meg er at jeg tidlig satte meg inn i min egen sykdom, godt hjulpet av gode «kolleger» i Stoffskifteforbundet og en flink lege som tok meg på alvor fra starten av. Jeg vil anbefale deg å få oversendt blodprøvesvar når du har vært hos legen, og sette deg inn i din egen sykdom, det er du som kjenner deg selv best.

Hvorfor har du valgt å være aktiv i Stoffskifteforbundet, og hvordan ser du på erfaringene de siste årene i forbundet? Hva har vært det mest spennende med å sitte i forbundsstyret?

Jeg valgte tidlig å være aktiv i Stoffskifteforbundet for å hjelpe andre med kunnskap, motivasjon, råd og tips. De siste årene har jeg vært i forbundsstyret, og får da en enda mer overordnet forståelse av hva som må til for å tilby stoffskiftesyke en bedre hverdag. Vi trenger å stå sammen, få med enda flere medlemmer, og så må vi ikke gi opp satsingen vår. Ved å stå sammen, påvirke i lokalsamfunnet, være et medmenneske med andre stoffskiftesyke og stille krav til fastlegene våre, da tar vi noen viktige steg mot et enda sterkere Stoffskifteforbund.

Vi har tidligere skrevet om medlemmers personlige erfaringer rundt egen sykdom. Kjenner du deg igjen i noen av refleksjonene, og hvor viktig mener du det er med åpenhet rundt det å ha en stoffskiftesykdom?

Det er viktig at vi er åpne fordi først da kan vi hjelpe andre. Vi må våge å utfordre leger, det politiske liv og samfunnet generelt. Vi trenger flere alternative medisiner, mer individuell behandling og tilpasning. Det er god samfunnsøkonomi å få de uføre og syke stoffskiftesyke ut i arbeidslivet, og her vil gevinsten være stor ved bedre medisinering og mer kunnskap om stoffskiftesykdom hos leger og helsepersonell.

Vi ser at du tidligere har hatt en bursdagsinnsamling for Stoffskifteforbundet på Facebook. Økonomiske bidrag gjør at Stoffskifteforbundet kan oppnå mange viktige saker for personer med stoffskiftesykdom. Hvilke saker håper du selv at Stoffskifteforbundet får gjennomslag for i fremtiden?

Jeg håper at Stoffskifteforbundets arbeid bidrar til mer kompetanse hos fastlegene og dermed mer og bedre individuell behandling av stoffskiftesyke. Videre håper jeg at vi får stoffskiftesykdom opp på et enda høyere nivå helsepolitisk – dette vil virkelig kunne bety endringer for medlemmene. Og sist men ikke minst så håper jeg at vi lykkes i å få enda flere medlemmer – og her må alle medlemmer og pårørende bidra! Visste du at det går an å bli medlem som «familiemedlem»- til en svært redusert kontingent? Oppfordrer deg som leser dette til å melde inn ett familiemedlem i din husstand- det koster kun kr 100,- i året. Og det vil bety mye for Stoffskifteforbundets medlemmer.

Andre innlegg

Av Lasse Jangaas 20. april 2026
Forskere i Tyrkia undersøkte om rødlysterapi kan hjelpe Hashimotos-pasienter som ikke opplever god nok effekt av standardbehandling. Resultatene var interessante, men studien var liten. Studien , som nylig ble publisert i det velrennomerte tidsskriftet Springer, har riktignok noen svakheter. Det var et relativt lite utvalg pasienter med i studien, og den undersøkte virkning bare etter tre måneder. Stor forbedring Funnene var likevel interessante. Når pasientene fikk en kombinasjon av standardmedisin (T4) og rødlys, opplevde de en markant forbedring på områdene utmattelse (fatigue), søvnkvalitet, søvnighet på dagtid, angst og depresjoner. I studien ble 60 pasienter delt inn i to like store grupper, der den ene fikk reell rødlysterapi, mens den andre fikk falsk rødlysterapi to ganger i uken, i tillegg til sin vanlige T4-medisin. Også «placebo-gruppen» rapporterte om bedring, men den var liten sammenliknet med gruppen som fikk ekte rødlysterapi. Den kliniske evalueringen av deltakerne ble gjort før de startet behandlingen, og deretter den tredje måneden etter oppstart. – Mer forskning trengs Forskerne konkluderer med at rødlysbehandling er en effektiv metode for å redusere kliniske symptomer hos pasienter med Hashimotos som et tillegg til T4, men understreker også at det trengs større studier som måler langtidsvirkninger som kan bekrefte funnene de har gjort. Mye rødlysforskning De senere årene er det forsket svært mye på fotobiomodulasjon, også kalt rødlysterapi. Det er publisert flere tusen vitenskapelige studier, og noen metastudier tyder på at denne formen for terapi kan ha effekt på områder som bedre muskelrestitusjon, mot begynnende hårtap og på smerter og betennelse. Det er imidlertid viktig å understreke at tunge fagmiljøer understreker at det fremdeles er få store, høykvalitetsstudier tilgjengelig, og at det foreløpig mangler klar evidens for påstandene om virkning.
Av Lasse Jangaas 15. april 2026
Trenger deltakere til banebrytende studie på lavt stoffskifte
Av Lasse Jangaas 13. april 2026
– Ta deg ei natt på hotell for å sove ut, foreslo fastlegen da Karianne var utkjørt. Så viste det seg at hun hadde en TSH på over 150. Tekst og foto: Lasse Jangås – Jeg var heldig som opplevde en drøm av et svangerskap. Fødselen var riktignok tøff, men jeg hentet meg ganske fort inn etterpå, sier Karianne Andreassen (32) fra Tromsø. Gradvis forverring Hun er profesjonell danser, utdannet ved London Studio Centre i England, og jobbet i England og Skottland i flere år før hun i 2019 flyttet til Oslo. – Albert ble født i juni i 2024, og i løpet av seinsommeren og tidlig på høsten begynte jeg å få energien tilbake. Jeg gledet meg til å reise på turné med en soloforestilling i november, minnes hun. Men slik skulle det ikke gå. – Jeg ble mer og mer sliten utover høsten, og måtte etter hvert sove med Albert hver gang han trengte en lur. Men det utviklet seg så gradvis at det ikke var så lett å merke fra dag til dag. I jula reiste hun hjem til Tromsø, og familien reagerte umiddelbart på hvordan Karianne så ut. – Søsteren min jobber i helsevesenet og spurte med én gang om jeg var syk. Og når jeg ser på bilder av meg fra den jula, kjenner jeg meg nesten ikke igjen. Jeg var veldig pløsete og hoven i ansiktet. Klarte ikke å gå til legen Etter at hun kom tilbake til Oslo på nyåret i fjor ble det bare verre. – Jeg orket omtrent ingenting, ville bare sove. Jeg hadde bestilt legetime, men da dagen kom, ringte jeg for å avbestille. Jeg orket ikke, tenkte det var bedre at jeg brukte den tida på å sove, sier hun. Det skulle dessverre bli enda verre. – Noen uker senere fikk jeg et voldsomt panikkanfall, hvor jeg gråt og hikstet og ikke klarte å snakke. I denne perioden følte hun seg også alene. De andre i barselgruppa hennes sa at det nok kom til å bli bedre. – Men det gjorde det jo ikke. Og jeg følte på en skam over at jeg var den eneste som ikke fikk det til. De andre tok med seg barna på babysvømming og andre aktiviteter, men jeg hadde ikke en sjanse til å delta på sånt. Jeg orket rett og slett ikke. Karianne reiste i stedet tilbake til Tromsø. Familien reagerte igjen på formen hennes og søsteren hennes ga henne et skjema hun kunne fylle ut for å se om hun kanskje led av fødselsdepresjon. – Da var det ganske ille fatt med meg. Jeg var så sliten at jeg måtte bytte hånd mens jeg pusset tennene. Og fødselspermisjonen nærmet meg slutten. Jeg skulle snart begynne å jobbe igjen, med to krevende forestillinger om dagen... (Artikkelen fortsetter under bildet.)
Se flere innlegg