Det var visst ikke bare å fjerne kjertelen

Vibeke Skretting • 21. september 2023

Etter seks år med symptomer fikk jeg endelig en forklaring på hvorfor jeg over tid hadde strevd så med helsa: Jeg hadde kreft i skjoldbruskkjertelen. Men veien fra å bli kreftfri til å bli frisk var lengre enn jeg trodde.


Skrevet av Øydis Strandgård, styreleder i Nedre Telemark lokallag

Det hele startet med en klumpfølelse i halsen, og etter hvert heshet i stemmen. Som lærer i barneskolen var det ikke bare enkelt med en stemme som «peip» etter tredje time. Deretter fulgte utmattelse, fordøyelsesplager, indre uro, og et skikkelig trykk i hodet – og en ny hverdag med år preget av sykmeldinger fra jobb. Selv om en MR hadde vist at hypofysen var forstørret, og legene mistenkte at det kunne handle om hormoner, var årsaken bak fortsatt ukjent. 

Først våren 2019 fikk jeg svar. En øre-nese-hals-lege synes halsen så hoven ut, og anbefalte at jeg tok ultralyd av skjoldbruskkjertelen. Den avslørte en mistenkelig kul, og en kjertel ødelagt av betennelse. Biopsi ble tatt samme dag, og mistanken ble bekreftet. Det var kreft. Det var nesten en lettelse å få vite det, for nå hadde jeg noe konkret å forholde meg til.

Herfra gikk det fort. I løpet av én måned var halve kjertelen operert bort. Da meldingen kom at det var flere kreftkuler, måtte også resten av kjertelen fjernes og behandling med radioaktiv jod måtte til. 

Jod-behandlingen krevde tre dager helt isolert alene i et rom, og i to uker var det kun tillatt å være sammen med barna én time av gangen. Jeg opplevde meg svært godt ivaretatt av både sykehuset lokalt og på Radiumhospitalet. Det kjentes trygt, og jeg visste hele veien fra start til slutt hva jeg kunne forvente, og hvem jeg kunne henvende meg til. Ikke minst, jeg ble raskt erklært kreftfri. 

Kreftfri, men langt fra frisk

Nå ventet et liv uten skjoldbruskkjertel, og med et lavt stoffskifte. Jeg ble medisinert med Levaxin, uten at dette fikk effekten det skulle. Jeg hadde heldigvis leger som var villige til å forsøke andre typer medisiner, og jeg fikk raskt forsøkt med liothyronin. Men heller ikke dette fungerte godt nok. Formen var ikke god, og på ett år la jeg på meg 18 kilo. Det viste seg å være en lang vei for å finne riktig dose og medisinering, og jeg forsto at det her må jeg sette meg mer inn på egenhånd.  

På Facebook fant jeg mange som hadde satt seg grundig inn i sykdommen sin, og som delte raust av sine erfaringer i ulike grupper. Det er verdifullt, men krever å være litt kritisk. Jeg ville ha litt mer forskningsbasert bakgrunn, og meldte meg derfor inn i Stoffskifteforbundet.

Etter å først blitt syk, var det mange brikker som måtte snus for å finne tilbake til en bedre helse. Jeg har nå begynt på NDT-medisiner, og det har virkelig hjulpet! Det er synd at disse medisinene ikke er på blå resept, for jeg vet at disse har hjulpet mange. Jeg vet at Stoffskifteforbundet jobber med dette, og håper at myndighetene kan forstå hvor mye som kunne vært spart om stoffskiftepasienter lettere kan få tilgang til medisiner som faktisk hjelper dem.  

Men medisiner kan ikke løse alt. Det satt veldig langt inne å gjøre noe med kostholdet mitt, og jeg håpet i det lengste at medisiner kunne løse det alene. Men jeg har merket at å legge om til et kosthold med så ren mat som mulig, bestående av for det meste grønnsaker, kjøtt og fisk, har virkelig hjulpet.  

En møteplass for kunnskap

Stoffskifteforbundet er for meg en møteplass med andre som deler av sin erfaring, sammen med kunnskapsrike foredrag. Jeg setter stor pris på medlemsbladet Thyra i posten, og liker blandingen av å kunne lese om andres erfaringer med sykdommen og om forskningen som gjøres. Forbundet gjør en viktig jobb for å få kvinnehelse og stoffskiftesykdom på agendaen, og for at det legges til rette for mer forskning og kunnskapsdeling. Det går fortsatt alt for sakte, så jeg håper viktigheten av kvinnehelse på alvor blir satt på kartet. Tidligere i år ble jeg valgt til styreleder i Nedre-Telemark lokallag. Styret er en flott gjeng med damer som alle ønsker å jobbe for mer kunnskapsdeling og gode møteplasser.

Min erfaring er at det kreves en god del egeninnsats, både i form av å innhente kunnskap, men også for å sette kunnskapen ut i livet. Ved hjelp av kunnskapen jeg har fått, både gjennom Stoffskifteforbundet, Facebook-grupper, og råd fra både fastlege og private leger, har jeg nå en hverdag som fungerer bedre. Jeg skulle ønske at veien ikke var så lang, og at helsevesenet hadde bedre kunnskap og bedre rutiner for å kunne hjelpe stoffskiftesyke til et bedre liv. 

Andre innlegg

Av Mette Kaaby 21. mai 2026
Visste du at flere hundre tusen nordmenn har en stoffskiftesykdom?
Av Lasse Jangaas 19. mai 2026
Forskere har identifisert genetiske faktorer knyttet både til høyere risiko for autoimmun hypotyreose og lavere risiko for kreft. Prøver fra over 81.000 personer med autoimmun hypotyreose er analysert av forskerne. En ny, internasjonal studie fra forskere ved Broad Institute, Universitetet i Helsinki og samarbeidspartnere har avslørt hvordan genetikk kan forklare både risikoen for autoimmun sykdom og beskyttelse mot kreft. Studien, publisert i Nature Genetics , fokuserer på autoimmun hypotyreose (AIHT). Gode og dårlige nyheter Forskerne identifiserte over 400 genetiske markører knyttet til sykdommen, inkludert nærmere 50 som peker på endringer i proteinkodende gener som er involvert i immunitet og skjoldbruskkjertelfunksjon. Ved å utføre en genomvid assosiasjonsstudie av over 81.000 personer med AIHT, klarte forskerne også for første gang å skille genetiske faktorer relatert til skjoldbruskkjertelsykdom fra de som er knyttet til andre autoimmune sykdommer. Deler varianter i grupper – Denne artikkelen viser tydelig hvordan genetikk ikke bare kan finne varianter knyttet til en sykdom, men også dele dem inn i klart distinkte grupper som representerer uavhengige komponenter av sykdommen, sier medforfatter Mark Daly, medlem ved Broad Institute, meddirektør for Broad’s Program in Medical and Population Genetics, og grunnlegger og leder av Analytic and Translational Genetics Unit ved Massachusetts General Hospital. Som alle autoimmune sykdommer skyldes AIHT at immunsystemet angriper friskt vev – i dette tilfellet skjoldbruskkjertelen – noe som reduserer produksjonen av skjoldbruskkjertelhormoner som regulerer stoffskiftet. Men hvorfor angriper autoimmune sykdommer kun visse celler og vev, og hvilke mekanismer ligger til grunn? Disse spørsmålene fikk teamet til å undersøke den genetiske bakgrunnen for AIHT nærmere. – Hypotyreose rammer millioner av mennesker, hovedsakelig kvinner, og likevel er biologien bak sykdommen i stor grad uutforsket. Ved å samle over 81.000 tilfeller oppnådde vi statistisk styrke til å skille genetikk knyttet til autoimmunitet fra skjoldbruskkjertelfunksjon. Og denne separasjonen avslørte en kobling til kreftrisiko som gir innsikt i grunnleggende mekanismer for immunregulering som har betydning langt utover skjoldbruskkjertelsykdom, sier Mary Pat Reeve, studiens hovedforfatter, til Broad Institutes hjemmeside. Kobling mellom kreft og autoimmunitet Reeve og kollegene fant at mange av AIHT-genfaktorene har ulike biologiske roller. For eksempel er 38 prosent involvert i generell autoimmunitet, mens 20 prosent er spesifikke for skjoldbruskkjertelen. Noen av de genetiske variantene som øker risikoen for hypotyreose, ser samtidig ut til å redusere risikoen for hudkreft. Flere av disse genene koder for checkpoint-proteiner, som fungerer som bremser på immunsystemet for å hindre angrep på friskt vev. Dette kan også forklare hvorfor noen kreftpasienter som får checkpoint-hemmere (medisiner som «løser opp bremsene» på immunsystemet) utvikler hypotyreose som bivirkning, samtidig som behandlingen ofte gir bedre kreftutfall. – Resultatene fra arbeidet vårt stemmer overens med klinisk erfaring hos pasienter som utvikler autoimmunitet som en bivirkning av checkpoint-hemmere – og det er ofte disse pasientene som får bedre kreftutfall, sier Mark Daly. Viktig for forståelsen av immunsystemet Studien gir innsikt i hvordan immunsystemet balanserer mellom å angripe kreftceller og å beskytte kroppens eget vev. Reeve legger til at den støtter ideen om at kreftrisiko og autoimmunitetsrisiko varierer fra person til person på grunn av genetiske forskjeller. Som neste steg arbeider teamet med å finne ut hvordan disse genetiske variantene bidrar til ulike komponenter av sykdommen, for å på sikt kunne utvikle målrettede tiltak og behandlinger som balanserer autoimmunitet og kreftbeskyttelse.
Av Kristine Lone 12. mai 2026
Medlemswebinar 
Se flere innlegg