Det var visst ikke bare å fjerne kjertelen

Etter seks år med symptomer fikk jeg endelig en forklaring på hvorfor jeg over tid hadde strevd så med helsa: Jeg hadde kreft i skjoldbruskkjertelen. Men veien fra å bli kreftfri til å bli frisk var lengre enn jeg trodde.


Skrevet av Øydis Strandgård, styreleder i Nedre Telemark lokallag

Det hele startet med en klumpfølelse i halsen, og etter hvert heshet i stemmen. Som lærer i barneskolen var det ikke bare enkelt med en stemme som «peip» etter tredje time. Deretter fulgte utmattelse, fordøyelsesplager, indre uro, og et skikkelig trykk i hodet – og en ny hverdag med år preget av sykmeldinger fra jobb. Selv om en MR hadde vist at hypofysen var forstørret, og legene mistenkte at det kunne handle om hormoner, var årsaken bak fortsatt ukjent. 

Først våren 2019 fikk jeg svar. En øre-nese-hals-lege synes halsen så hoven ut, og anbefalte at jeg tok ultralyd av skjoldbruskkjertelen. Den avslørte en mistenkelig kul, og en kjertel ødelagt av betennelse. Biopsi ble tatt samme dag, og mistanken ble bekreftet. Det var kreft. Det var nesten en lettelse å få vite det, for nå hadde jeg noe konkret å forholde meg til.

Herfra gikk det fort. I løpet av én måned var halve kjertelen operert bort. Da meldingen kom at det var flere kreftkuler, måtte også resten av kjertelen fjernes og behandling med radioaktiv jod måtte til. 

Jod-behandlingen krevde tre dager helt isolert alene i et rom, og i to uker var det kun tillatt å være sammen med barna én time av gangen. Jeg opplevde meg svært godt ivaretatt av både sykehuset lokalt og på Radiumhospitalet. Det kjentes trygt, og jeg visste hele veien fra start til slutt hva jeg kunne forvente, og hvem jeg kunne henvende meg til. Ikke minst, jeg ble raskt erklært kreftfri. 

Kreftfri, men langt fra frisk

Nå ventet et liv uten skjoldbruskkjertel, og med et lavt stoffskifte. Jeg ble medisinert med Levaxin, uten at dette fikk effekten det skulle. Jeg hadde heldigvis leger som var villige til å forsøke andre typer medisiner, og jeg fikk raskt forsøkt med liothyronin. Men heller ikke dette fungerte godt nok. Formen var ikke god, og på ett år la jeg på meg 18 kilo. Det viste seg å være en lang vei for å finne riktig dose og medisinering, og jeg forsto at det her må jeg sette meg mer inn på egenhånd.  

På Facebook fant jeg mange som hadde satt seg grundig inn i sykdommen sin, og som delte raust av sine erfaringer i ulike grupper. Det er verdifullt, men krever å være litt kritisk. Jeg ville ha litt mer forskningsbasert bakgrunn, og meldte meg derfor inn i Stoffskifteforbundet.

Etter å først blitt syk, var det mange brikker som måtte snus for å finne tilbake til en bedre helse. Jeg har nå begynt på NDT-medisiner, og det har virkelig hjulpet! Det er synd at disse medisinene ikke er på blå resept, for jeg vet at disse har hjulpet mange. Jeg vet at Stoffskifteforbundet jobber med dette, og håper at myndighetene kan forstå hvor mye som kunne vært spart om stoffskiftepasienter lettere kan få tilgang til medisiner som faktisk hjelper dem.  

Men medisiner kan ikke løse alt. Det satt veldig langt inne å gjøre noe med kostholdet mitt, og jeg håpet i det lengste at medisiner kunne løse det alene. Men jeg har merket at å legge om til et kosthold med så ren mat som mulig, bestående av for det meste grønnsaker, kjøtt og fisk, har virkelig hjulpet.  

En møteplass for kunnskap

Stoffskifteforbundet er for meg en møteplass med andre som deler av sin erfaring, sammen med kunnskapsrike foredrag. Jeg setter stor pris på medlemsbladet Thyra i posten, og liker blandingen av å kunne lese om andres erfaringer med sykdommen og om forskningen som gjøres. Forbundet gjør en viktig jobb for å få kvinnehelse og stoffskiftesykdom på agendaen, og for at det legges til rette for mer forskning og kunnskapsdeling. Det går fortsatt alt for sakte, så jeg håper viktigheten av kvinnehelse på alvor blir satt på kartet. Tidligere i år ble jeg valgt til styreleder i Nedre-Telemark lokallag. Styret er en flott gjeng med damer som alle ønsker å jobbe for mer kunnskapsdeling og gode møteplasser.

Min erfaring er at det kreves en god del egeninnsats, både i form av å innhente kunnskap, men også for å sette kunnskapen ut i livet. Ved hjelp av kunnskapen jeg har fått, både gjennom Stoffskifteforbundet, Facebook-grupper, og råd fra både fastlege og private leger, har jeg nå en hverdag som fungerer bedre. Jeg skulle ønske at veien ikke var så lang, og at helsevesenet hadde bedre kunnskap og bedre rutiner for å kunne hjelpe stoffskiftesyke til et bedre liv. 

Andre innlegg

Kvinner med autoimmune sykdommer rapporterer lengre vei til diagnose

Av Lasse Jangaas • 2. november 2026
En ny internasjonal studie med over 6600 deltakere finner at kvinner oftere enn menn oppgir lang utredningstid og at symptomene deres tidligere er blitt forklart som psykiske eller psykosomatiske. Forskerne understreker imidlertid at resultatene bygger på pasientenes egne erfaringer. Autoimmune sykdommer kan være vanskelige å oppdage. Symptomene kan utvikle seg gradvis, variere over tid og ligne på symptomer ved andre sykdommer. For mange pasienter kan det derfor gå lang tid fra de første symptomene oppstår, til en diagnose blir stilt. En ny internasjonal studie, publisert i det vitenskapelige tidsskriftet eClinicalMedicine, har undersøkt hvordan personer med autoimmune sykdommer opplever veien frem til diagnose. Forskerne har særlig sett på om det er forskjeller mellom kvinner og menn. Over 6600 deltakere Studien omfattet 6607 personer med ulike autoimmune sykdommer, og deltakerne ble rekruttert gjennom blant annet sosiale medier, pasientorganisasjoner og andre nettbaserte kanaler. De svarte på et omfattende spørreskjema om hvor lang tid det tok fra symptomene begynte til de fikk diagnosen, hvor mange ganger de hadde oppsøkt helsepersonell, og om de opplevde at symptomene tidligere var blitt forklart med andre tilstander. Forskerne undersøkte blant annet om deltakerne mente at symptomene hadde blitt feiltolket som psykiske helseproblemer eller psykosomatiske plager. Psykosomatiske plager ble i undersøkelsen forklart som fysiske symptomer som skyldes eller forverres av psykiske faktorer. Kvinner rapporterte oftere lang utredningstid Resultatene viste forskjeller mellom kvinner og menn på flere områder. Blant kvinnene oppga 31,8 prosent at det hadde gått minst fire år fra de første symptomene til diagnosen ble stilt. Tilsvarende andel blant mennene var 25,5 prosent. Kvinner rapporterte også oftere at de hadde hatt mange konsultasjoner med helsepersonell før diagnosen ble stilt. Mens 26,2 prosent av kvinnene oppga minst elleve konsultasjoner, gjaldt dette 18,4 prosent av mennene. Forskjellene var statistisk signifikante. Symptomer ble oftere forklart som psykiske Forskerne fant også forskjeller i hvordan deltakerne opplevde at symptomene deres tidligere var blitt vurdert. Blant kvinnene rapporterte 43,3 prosent at symptomer på den autoimmune sykdommen tidligere var blitt feiltolket som psykiske helseproblemer. Blant mennene var andelen 32,7 prosent. Tilsvarende oppga 33,9 prosent av kvinnene at symptomene var blitt forklart som psykosomatiske, mot 21,5 prosent av mennene. Forskjellene var statistisk signifikante også etter at forskerne hadde justert for blant annet alder, sykdomsgruppe, geografisk område og økonomisk situasjon. Forskerne undersøkte dessuten om deltakerne opplevde å ha fått en annen fysisk sykdomsdiagnose før den autoimmune sykdommen ble påvist. Her fant de ingen statistisk signifikant forskjell mellom kvinner og menn. Mange deltakere med stoffskiftesykdom Autoimmune stoffskiftesykdommer utgjorde den største sykdomsgruppen i undersøkelsen. Totalt 1514 deltakere oppga at de hadde en autoimmun stoffskiftesykdom som hoveddiagnose. Det tilsvarer nærmere 23 prosent av deltakerne. Også blant disse rapporterte pasienter at symptomene tidligere var blitt forklart som psykiske eller psykosomatiske, men forskerne presenterer ikke egne statistiske analyser som kan fastslå om forskjellene mellom kvinner og menn i denne sykdomsgruppen er sikre. Av de 1514 deltakerne med autoimmun stoffskiftesykdom var nemlig bare 59 menn, noe som begrenser muligheten til å trekke konklusjoner om kjønnsforskjeller innenfor denne gruppen. Studien gir derfor ikke grunnlag for å fastslå med sikkerhet at kvinner med autoimmune stoffskiftesykdommer oftere blir feildiagnostisert enn menn. Ulike sykdommer – ulike erfaringer Forskerne fant også betydelige forskjeller mellom de autoimmune sykdommene. Deltakere med enkelte sykdommer rapporterte langt oftere at symptomene tidligere var blitt forklart som psykiske eller psykosomatiske enn deltakere med andre sykdommer. Sykdommer med tydelige fysiske kjennetegn eller mer spesifikke biologiske markører var gjennomgående forbundet med færre slike rapporterte feildiagnoser. Forskerne peker på at mange autoimmune sykdommer kan gi diffuse og uspesifikke symptomer, særlig tidlig i sykdomsforløpet. Tretthet, søvnproblemer, konsentrasjonsvansker og psykiske symptomer kan ha flere mulige årsaker og kan gjøre det vanskelig å skille mellom autoimmune sykdommer og andre tilstander før sykdomsbildet blir tydeligere. De understreker også at psykiske lidelser og autoimmune sykdommer kan forekomme samtidig, og at en tidligere psykisk diagnose ikke nødvendigvis var feil. Kan ikke fastslå årsakene Selv om studien fant forskjeller mellom kvinner og menn, kan den ikke forklare hvorfor forskjellene oppstår. Forskerne diskuterer flere mulige årsaker, blant annet biologiske forskjeller, ulik sykdomsutvikling og mulige kjønnsrelaterte skjevheter i helsevesenet. Om dette skriver de at undersøkelsen ikke kan avgjøre hvilken betydning de ulike faktorene har hatt. Studien bygger dessuten på deltakernes egne beskrivelser av tidligere erfaringer, og forskerne har ikke gjennomgått pasientjournaler for å undersøke om det faktisk ble stilt feil diagnoser. Viktige begrensninger Forskerne understreker at resultatene må tolkes med forsiktighet, ikke minst fordi deltakerne ble rekruttert gjennom digitale kanaler, blant annet sosiale medier og pasientorganisasjoner. Det kan ha ført til at personer med særlig vanskelige erfaringer fra helsevesenet var overrepresentert. Hele 91,2 prosent av deltakerne var kvinner, og nesten 70 prosent kom fra Storbritannia. Undersøkelsen var også basert på deltakernes hukommelse om tidligere hendelser. I tillegg var det frafall underveis, slik at ikke alle deltakerne besvarte samtlige spørsmål, og resultatene kan derfor ikke uten videre overføres til alle personer med autoimmune sykdommer. Forskerne mener likevel at pasientenes erfaringer kan gi viktig kunnskap om forhold som ikke nødvendigvis kommer frem i medisinske journaler. De konkluderer også med at det trengs mer forskning på området, som også inkluderer helsepersonells perspektiver, for å få bedre forståelse av hvorfor forskjellene oppstår og hvordan utredningen av autoimmune sykdommer kan forbedres. Kilde: Sloan M, Taylor S, Cox B, et al. Sex and disease differences in patients’ diagnostic experiences in autoimmune diseases: an international cross-sectional study. eClinicalMedicine. 202 6.

Søvn og hukommelse kan påvirkes

Av Lasse Jangaas • 21. oktober 2026
etter omfattende skjoldbruskkjertelkirurgi

Kirurgi er ikke eneste alternativ mot knuter

Av Lasse Jangaas • 15. oktober 2026
Radiofrekvensablasjon kan redusere godartede knuter i skjoldbruskkjertelen betydelig – uten at selve kjertelen må opereres bort. En ny studie føyer seg inn i en stadig større mengde forskning som viser at metoden kan være et trygt alternativ for utvalgte pasienter. For mange som får påvist en godartet knute i skjoldbruskkjertelen, er ikke knuten i seg selv et problem. Men noen knuter vokser og gir trykkfølelse, svelgvansker eller kosmetiske plager. Da blir det aktuelt med behandling. Tradisjonelt har kirurgi vært den viktigste behandlingen dersom knuten skulle fjernes. I dag finnes det imidlertid et annet alternativ for enkelte pasienter: Radiofrekvensablasjon (RFA). Metoden innebærer at en tynn elektrode føres inn i knuten under ultralydveiledning. Radiofrekvensenergi varmer opp vevet, slik at cellene i knuten ødelegges. Kroppen bryter deretter gradvis ned det behandlede vevet, og knuten blir mindre. Stadig mer dokumentasjon RFA er ikke lenger en eksperimentell metode, og internasjonale retningslinjer og konsensusdokumenter beskriver behandlingen som et alternativ for utvalgte pasienter med knuter som gir symptomer eller kosmetiske plager. Nyere internasjonal konsensus har også lagt vekt på hvordan behandlingen bør gjennomføres, hvilke pasienter som er aktuelle og hvordan kvalitet og sikkerhet kan ivaretas. Studier gjennom flere år har vist at RFA kan gi betydelig reduksjon av knutevolumet. Så sent som i juni 2026 skrev vi om en studie fra Kina som viser tilsvarende funn. Samtidig er alvorlige og permanente komplikasjoner sjeldne, og metoden har en viktig fordel sammenlignet med kirurgi: Selve skjoldbruskkjertelen blir ikke fjernet. Det betyr blant annet at risikoen for permanent lavt stoffskifte er lavere enn etter kirurgisk fjerning av kjertelen. RFA gir heller ikke et operasjonssår på halsen. En ny studie En ny prospektiv studie fra Spania, publisert i tidsskriftet Endocrine i september 2026, undersøkte minimalt invasive behandlinger av godartede thyreoideaknuter. Totalt 120 knuter ble behandlet, hvorav 75 med RFA og 45 med perkutan etanolbehandling. Pasientene ble fulgt i ett år. Etter 12 måneder var det gjennomsnittlige volumet redusert med 77,4 prosent blant knutene som var behandlet med RFA. For hele gruppen var reduksjonen 84,2 prosent. Forskerne rapporterte også bedring i symptomer og kosmetiske plager. Blant pasientene med såkalte autonome knuter – knuter som produserer thyreoideahormon uavhengig av kroppens regulering – steg TSH-nivået mot normalområdet, og alle som brukte tyreostatisk behandling før inngrepet kunne avslutte denne etter behandlingen. Et viktig funn var sikkerheten. De registrerte bivirkningene var milde og forbigående. Lokale smerter ble rapportert hos 27,5 prosent og forbigående heshet hos 6,7 prosent. Forskerne registrerte ingen permanente komplikasjoner i dette materialet. Hvem kan være aktuell? En typisk kandidat er en pasient med en godartet, symptomgivende knute som gir trykkplager, svelgvansker eller kosmetiske problemer. Det er avgjørende at knuten er tilstrekkelig undersøkt og vurdert som godartet før behandling. Retningslinjer legger blant annet vekt på ultralyd og cytologisk undersøkelse for å sikre at knuten er godartet før RFA. Det finnes også forskning på RFA ved autonome knuter og ved enkelte former for thyreoideakreft. Bruksområdet er dermed større enn bare godartede knuter. En behandling i utvikling Utviklingen innen thyreoideabehandling går derfor i retning av flere behandlingsalternativer. For pasienten kan det bety at valget i noen tilfeller ikke lenger står mellom «operasjon eller ingen behandling». RFA og andre ablasjonsmetoder kan være aktuelle for enkelte – forutsatt riktig diagnose, riktig pasientutvelgelse og behandling utført av personell med nødvendig kompetanse. I Norge er termoablasjon fortsatt ikke etablert som et behandlingstilbud for godartede knuter i skjoldbruskkjertelen.
Se flere innlegg