Det var visst ikke bare å fjerne kjertelen
Etter seks år med symptomer fikk jeg endelig en forklaring på hvorfor jeg over tid hadde strevd så med helsa: Jeg hadde kreft i skjoldbruskkjertelen. Men veien fra å bli kreftfri til å bli frisk var lengre enn jeg trodde.
Skrevet av Øydis Strandgård, styreleder i Nedre Telemark lokallag
Det hele startet med en klumpfølelse i halsen, og etter hvert heshet i stemmen. Som lærer i barneskolen var det ikke bare enkelt med en stemme som «peip» etter tredje time. Deretter fulgte utmattelse, fordøyelsesplager, indre uro, og et skikkelig trykk i hodet – og en ny hverdag med år preget av sykmeldinger fra jobb. Selv om en MR hadde vist at hypofysen var forstørret, og legene mistenkte at det kunne handle om hormoner, var årsaken bak fortsatt ukjent.
Først våren 2019 fikk jeg svar. En øre-nese-hals-lege synes halsen så hoven ut, og anbefalte at jeg tok ultralyd av skjoldbruskkjertelen. Den avslørte en mistenkelig kul, og en kjertel ødelagt av betennelse. Biopsi ble tatt samme dag, og mistanken ble bekreftet. Det var kreft. Det var nesten en lettelse å få vite det, for nå hadde jeg noe konkret å forholde meg til.
Herfra gikk det fort. I løpet av én måned var halve kjertelen operert bort. Da meldingen kom at det var flere kreftkuler, måtte også resten av kjertelen fjernes og behandling med radioaktiv jod måtte til.
Jod-behandlingen krevde tre dager helt isolert alene i et rom, og i to uker var det kun tillatt å være sammen med barna én time av gangen. Jeg opplevde meg svært godt ivaretatt av både sykehuset lokalt og på Radiumhospitalet. Det kjentes trygt, og jeg visste hele veien fra start til slutt hva jeg kunne forvente, og hvem jeg kunne henvende meg til. Ikke minst, jeg ble raskt erklært kreftfri.
Kreftfri, men langt fra frisk
Nå ventet et liv uten skjoldbruskkjertel, og med et lavt stoffskifte. Jeg ble medisinert med Levaxin, uten at dette fikk effekten det skulle. Jeg hadde heldigvis leger som var villige til å forsøke andre typer medisiner, og jeg fikk raskt forsøkt med liothyronin. Men heller ikke dette fungerte godt nok. Formen var ikke god, og på ett år la jeg på meg 18 kilo. Det viste seg å være en lang vei for å finne riktig dose og medisinering, og jeg forsto at det her må jeg sette meg mer inn på egenhånd.
På Facebook fant jeg mange som hadde satt seg grundig inn i sykdommen sin, og som delte raust av sine erfaringer i ulike grupper. Det er verdifullt, men krever å være litt kritisk. Jeg ville ha litt mer forskningsbasert bakgrunn, og meldte meg derfor inn i Stoffskifteforbundet.
Etter å først blitt syk, var det mange brikker som måtte snus for å finne tilbake til en bedre helse. Jeg har nå begynt på NDT-medisiner, og det har virkelig hjulpet! Det er synd at disse medisinene ikke er på blå resept, for jeg vet at disse har hjulpet mange. Jeg vet at Stoffskifteforbundet jobber med dette, og håper at myndighetene kan forstå hvor mye som kunne vært spart om stoffskiftepasienter lettere kan få tilgang til medisiner som faktisk hjelper dem.
Men medisiner kan ikke løse alt. Det satt veldig langt inne å gjøre noe med kostholdet mitt, og jeg håpet i det lengste at medisiner kunne løse det alene. Men jeg har merket at å legge om til et kosthold med så ren mat som mulig, bestående av for det meste grønnsaker, kjøtt og fisk, har virkelig hjulpet.
En møteplass for kunnskap
Stoffskifteforbundet er for meg en møteplass med andre som deler av sin erfaring, sammen med kunnskapsrike foredrag. Jeg setter stor pris på medlemsbladet Thyra i posten, og liker blandingen av å kunne lese om andres erfaringer med sykdommen og om forskningen som gjøres. Forbundet gjør en viktig jobb for å få kvinnehelse og stoffskiftesykdom på agendaen, og for at det legges til rette for mer forskning og kunnskapsdeling. Det går fortsatt alt for sakte, så jeg håper viktigheten av kvinnehelse på alvor blir satt på kartet. Tidligere i år ble jeg valgt til styreleder i Nedre-Telemark lokallag. Styret er en flott gjeng med damer som alle ønsker å jobbe for mer kunnskapsdeling og gode møteplasser.
Min erfaring er at det kreves en god del egeninnsats, både i form av å innhente kunnskap, men også for å sette kunnskapen ut i livet. Ved hjelp av kunnskapen jeg har fått, både gjennom Stoffskifteforbundet, Facebook-grupper, og råd fra både fastlege og private leger, har jeg nå en hverdag som fungerer bedre. Jeg skulle ønske at veien ikke var så lang, og at helsevesenet hadde bedre kunnskap og bedre rutiner for å kunne hjelpe stoffskiftesyke til et bedre liv.
Andre innlegg
