Spørsmålsrunde med endokrinolog Ingrid Norheim

SPØR ENDOKRINOLOGEN: I den første av to spørsmålsrunder svarer endokrinolog Ingrid Norheim på en rekke henvendelser vi har mottatt fra våre medlemmer på e-post og sosiale medier.

Ingrid Norheim er spesialist i endokrinologi og tidligere seksjonsoverlege ved Aker sykehus. Hun sitter også i Stoffskifteforbundets faglige råd, et rådgivende organ på det medisinske feltet som skal bidra til å fremme forbundets formål gjennom nasjonalt og internasjonalt arbeid.


Hva er en autoimmun Tyreoiditt/Hashimoto tyreoiditt, og hvor viktig er det å komme i gang med behandling når man går fra sub-klinisk hypotyrose til hypotyrose?

Autoimmun tyreoiditt – også kalt Hashimoto tyreoiditt , er vanligste årsak til lavt stoffskifte i Norge. Det er en autoimmun sykdom som rammer skjoldbruskkjertelen, og leder til at cellene i kjertelen langsomt ødelegges. Det kan ta år til kjertelen ikke klarer å lage nok stoffskiftehormon, og til man får hypotyreose. Høy antiTPO indikerer at man har Autoimmun tyreoiditt, og er vanligvis første tegn på autoimmun sykdom i kjertelen.

Når kjertelen ikke lenger klarer å lage nok stoffskiftehormon, vil TSH stige. Men så lenge TSH er innenfor normalområdet er de fleste ikke tjent med å starte behandling med stoffskiftehormon, selv om AntiTPO er høy.

Latent Hypotyreose (sub-klinisk hypotyreose) kalles situasjonen der TSH er over øvre normalgrense, (>3,6 MI/l), mens fritt-T4 og fritt-T3 er normale. Mange med latent hypotyreose har ingen symptomer på lavt stoffskifte, og man kan da vente med behandling til symptomer oppstår eller til TSH stiger ytterligere.

Dersom man har symptomer på hypotyreose, høy Anti TPO og TSH over øvre normalgrense anbefales behandling med stoffskiftehormon. Hos disse vil det være negativt å vente før behandling startes.

Dersom man har symptomer i lengre tid før behandling startes, vil det kunne ta lang tid til man blir bra.

Et medikament vil vanligvis ikke helt kunne erstatte det en normal kjertel i kroppen kan lage. Noen som får autoimmun tyreoiditt og etter hvert behandling med stoffskiftehormon, føler at de ikke blir helt friske igjen.

Dersom TSH stiger til over 10 MI/l, vil nok alle norske leger anbefale behandling med stoffskiftehormon, enten man har symptomer eller ikke. TSH > MI/L10 er tegn på at kjertelcellene «brenner ut» så kjertelen ikke klarer å lage nok hormon. Behandling bør da gis.

Det blir vanligvis livslang behandling, når man starter behandling med stoffskiftehormon hos en person med autoimmun tyreoiditt.

Hvilket kosthold bør man ha når man har Hashimoto tyreoiditt?

Det har vært mye diskusjon rundt hypotyreose og kosthold gjennom årene og mange har meninger rundt dette.

Det nok enighet om at man bør ha et balansert kosthold i forhold til næring, vitaminer (spesielt Vitamin D) og spormetaller (jod). Man bør unngå mat man vet man ikke tåler.

De som tar behandling for lavt stoffskifte bør også være klar over at noen typer mat og medisiner kan redusere opptaket av stoffskiftehormon i tarmen.

Spesielt er inntaket av Jod viktig . Lavt inntak av jod vil lede til hypotyreose. Dette er kjent fra de landene i verden, hvor det er jodmangel. Lavt stoffskifte på grunn av jodmangel ser man også i Norge, spesielt hos ungdom og gravide kvinner.

Høyt inntak av jod (>500-1000 ug/dag) påvirker lett funksjonen i skjoldbruskkjertelen hos personer med autoimmun tyreoiditt. Det kan lede til både for høyt eller for lavt stoffskifte. Denne situasjonen er oftest overgående i løpet av noen måneder.

Anbefalt jodinntak er ca 175 – 350 ug /døgn. Best får man dette med et jod-rikt kosthold. Det anbefales ikke bruk av medikamenter utvunnet fra tang og tare, da jod-innholdet i disse kan være for høyt og svært variert.

Selv om man behandles med stoffskiftehormon, er inntaket av jod viktig . Hos de fleste finnes det celler i kjertelen som er i funksjon. Disse er påvirkbare av jod-inntaket, og dersom man tar kosttilskudd med mye jod i, kan det gi problem med svingende stoffskifte og behov for hyppige og unødvendige dosejusteringer.

Hvilke verdier bør stoffskiftepasienter ha på vitaminer og mineraler? Leser ofte på FB at folk anbefaler verdier godt over referansenivå, spesielt på D-vit og B12, men finner ingen dokumentasjon som støtter dette.

Det anbefales et variert kosthold som inneholder nok næring, vitaminer og mineraler. Man bør unngå mat som man reagerer på. De fleste vitaminer måler man sjelden nivå på i blodprøve.  D-vitamin er viktig for immunforsvaret, og om du tar blodprøve, bør verdien ligge høyt i referanseområdet. I Norge er det mange som har for lavt inntak av D vitamin. Det gjelder også personer med stoffskiftesykdom.

Vitamin B12 finnes i kjøttmat. Verdien bør ligge i øvre halvdel av normalområdet. Dersom man til tross godt kosthold, rikt på vitamin B12, allikevel har lav verdi, bør det måles antistoff mot parietalceller (celler i mageslimhinnen), og opptaket av næring i tynntarmen bør vurderes.

Er det noe forbindelser mellom sykdom i skjoldbruskkjertel og migrene? Dersom det er tilfellet, hva kan hjelpe med å redusere hyppigheten av migreneanfall?

Jeg kjenner ikke til noen forbindelse mellom disse to sykdommene. Imidlertid vil en person som har problem med migrene, lett få hyppigere migreneepisoder om dosen med stoffskiftehormon er for høy. Dosen bør da reduseres.

Noen pasienter med migreneproblemer tåler dårlig behandling med T3 (Liotyronin) eller tyreoideaekstrakt (Armour og Thyroid Erfa), og disse medikamentene bør da unngås.

Andre innlegg

Kvinner med autoimmune sykdommer rapporterer lengre vei til diagnose

Av Lasse Jangaas • 2. november 2026
En ny internasjonal studie med over 6600 deltakere finner at kvinner oftere enn menn oppgir lang utredningstid og at symptomene deres tidligere er blitt forklart som psykiske eller psykosomatiske. Forskerne understreker imidlertid at resultatene bygger på pasientenes egne erfaringer. Autoimmune sykdommer kan være vanskelige å oppdage. Symptomene kan utvikle seg gradvis, variere over tid og ligne på symptomer ved andre sykdommer. For mange pasienter kan det derfor gå lang tid fra de første symptomene oppstår, til en diagnose blir stilt. En ny internasjonal studie, publisert i det vitenskapelige tidsskriftet eClinicalMedicine, har undersøkt hvordan personer med autoimmune sykdommer opplever veien frem til diagnose. Forskerne har særlig sett på om det er forskjeller mellom kvinner og menn. Over 6600 deltakere Studien omfattet 6607 personer med ulike autoimmune sykdommer, og deltakerne ble rekruttert gjennom blant annet sosiale medier, pasientorganisasjoner og andre nettbaserte kanaler. De svarte på et omfattende spørreskjema om hvor lang tid det tok fra symptomene begynte til de fikk diagnosen, hvor mange ganger de hadde oppsøkt helsepersonell, og om de opplevde at symptomene tidligere var blitt forklart med andre tilstander. Forskerne undersøkte blant annet om deltakerne mente at symptomene hadde blitt feiltolket som psykiske helseproblemer eller psykosomatiske plager. Psykosomatiske plager ble i undersøkelsen forklart som fysiske symptomer som skyldes eller forverres av psykiske faktorer. Kvinner rapporterte oftere lang utredningstid Resultatene viste forskjeller mellom kvinner og menn på flere områder. Blant kvinnene oppga 31,8 prosent at det hadde gått minst fire år fra de første symptomene til diagnosen ble stilt. Tilsvarende andel blant mennene var 25,5 prosent. Kvinner rapporterte også oftere at de hadde hatt mange konsultasjoner med helsepersonell før diagnosen ble stilt. Mens 26,2 prosent av kvinnene oppga minst elleve konsultasjoner, gjaldt dette 18,4 prosent av mennene. Forskjellene var statistisk signifikante. Symptomer ble oftere forklart som psykiske Forskerne fant også forskjeller i hvordan deltakerne opplevde at symptomene deres tidligere var blitt vurdert. Blant kvinnene rapporterte 43,3 prosent at symptomer på den autoimmune sykdommen tidligere var blitt feiltolket som psykiske helseproblemer. Blant mennene var andelen 32,7 prosent. Tilsvarende oppga 33,9 prosent av kvinnene at symptomene var blitt forklart som psykosomatiske, mot 21,5 prosent av mennene. Forskjellene var statistisk signifikante også etter at forskerne hadde justert for blant annet alder, sykdomsgruppe, geografisk område og økonomisk situasjon. Forskerne undersøkte dessuten om deltakerne opplevde å ha fått en annen fysisk sykdomsdiagnose før den autoimmune sykdommen ble påvist. Her fant de ingen statistisk signifikant forskjell mellom kvinner og menn. Mange deltakere med stoffskiftesykdom Autoimmune stoffskiftesykdommer utgjorde den største sykdomsgruppen i undersøkelsen. Totalt 1514 deltakere oppga at de hadde en autoimmun stoffskiftesykdom som hoveddiagnose. Det tilsvarer nærmere 23 prosent av deltakerne. Også blant disse rapporterte pasienter at symptomene tidligere var blitt forklart som psykiske eller psykosomatiske, men forskerne presenterer ikke egne statistiske analyser som kan fastslå om forskjellene mellom kvinner og menn i denne sykdomsgruppen er sikre. Av de 1514 deltakerne med autoimmun stoffskiftesykdom var nemlig bare 59 menn, noe som begrenser muligheten til å trekke konklusjoner om kjønnsforskjeller innenfor denne gruppen. Studien gir derfor ikke grunnlag for å fastslå med sikkerhet at kvinner med autoimmune stoffskiftesykdommer oftere blir feildiagnostisert enn menn. Ulike sykdommer – ulike erfaringer Forskerne fant også betydelige forskjeller mellom de autoimmune sykdommene. Deltakere med enkelte sykdommer rapporterte langt oftere at symptomene tidligere var blitt forklart som psykiske eller psykosomatiske enn deltakere med andre sykdommer. Sykdommer med tydelige fysiske kjennetegn eller mer spesifikke biologiske markører var gjennomgående forbundet med færre slike rapporterte feildiagnoser. Forskerne peker på at mange autoimmune sykdommer kan gi diffuse og uspesifikke symptomer, særlig tidlig i sykdomsforløpet. Tretthet, søvnproblemer, konsentrasjonsvansker og psykiske symptomer kan ha flere mulige årsaker og kan gjøre det vanskelig å skille mellom autoimmune sykdommer og andre tilstander før sykdomsbildet blir tydeligere. De understreker også at psykiske lidelser og autoimmune sykdommer kan forekomme samtidig, og at en tidligere psykisk diagnose ikke nødvendigvis var feil. Kan ikke fastslå årsakene Selv om studien fant forskjeller mellom kvinner og menn, kan den ikke forklare hvorfor forskjellene oppstår. Forskerne diskuterer flere mulige årsaker, blant annet biologiske forskjeller, ulik sykdomsutvikling og mulige kjønnsrelaterte skjevheter i helsevesenet. Om dette skriver de at undersøkelsen ikke kan avgjøre hvilken betydning de ulike faktorene har hatt. Studien bygger dessuten på deltakernes egne beskrivelser av tidligere erfaringer, og forskerne har ikke gjennomgått pasientjournaler for å undersøke om det faktisk ble stilt feil diagnoser. Viktige begrensninger Forskerne understreker at resultatene må tolkes med forsiktighet, ikke minst fordi deltakerne ble rekruttert gjennom digitale kanaler, blant annet sosiale medier og pasientorganisasjoner. Det kan ha ført til at personer med særlig vanskelige erfaringer fra helsevesenet var overrepresentert. Hele 91,2 prosent av deltakerne var kvinner, og nesten 70 prosent kom fra Storbritannia. Undersøkelsen var også basert på deltakernes hukommelse om tidligere hendelser. I tillegg var det frafall underveis, slik at ikke alle deltakerne besvarte samtlige spørsmål, og resultatene kan derfor ikke uten videre overføres til alle personer med autoimmune sykdommer. Forskerne mener likevel at pasientenes erfaringer kan gi viktig kunnskap om forhold som ikke nødvendigvis kommer frem i medisinske journaler. De konkluderer også med at det trengs mer forskning på området, som også inkluderer helsepersonells perspektiver, for å få bedre forståelse av hvorfor forskjellene oppstår og hvordan utredningen av autoimmune sykdommer kan forbedres. Kilde: Sloan M, Taylor S, Cox B, et al. Sex and disease differences in patients’ diagnostic experiences in autoimmune diseases: an international cross-sectional study. eClinicalMedicine. 202 6.

Søvn og hukommelse kan påvirkes

Av Lasse Jangaas • 21. oktober 2026
etter omfattende skjoldbruskkjertelkirurgi

Kirurgi er ikke eneste alternativ mot knuter

Av Lasse Jangaas • 15. oktober 2026
Radiofrekvensablasjon kan redusere godartede knuter i skjoldbruskkjertelen betydelig – uten at selve kjertelen må opereres bort. En ny studie føyer seg inn i en stadig større mengde forskning som viser at metoden kan være et trygt alternativ for utvalgte pasienter. For mange som får påvist en godartet knute i skjoldbruskkjertelen, er ikke knuten i seg selv et problem. Men noen knuter vokser og gir trykkfølelse, svelgvansker eller kosmetiske plager. Da blir det aktuelt med behandling. Tradisjonelt har kirurgi vært den viktigste behandlingen dersom knuten skulle fjernes. I dag finnes det imidlertid et annet alternativ for enkelte pasienter: Radiofrekvensablasjon (RFA). Metoden innebærer at en tynn elektrode føres inn i knuten under ultralydveiledning. Radiofrekvensenergi varmer opp vevet, slik at cellene i knuten ødelegges. Kroppen bryter deretter gradvis ned det behandlede vevet, og knuten blir mindre. Stadig mer dokumentasjon RFA er ikke lenger en eksperimentell metode, og internasjonale retningslinjer og konsensusdokumenter beskriver behandlingen som et alternativ for utvalgte pasienter med knuter som gir symptomer eller kosmetiske plager. Nyere internasjonal konsensus har også lagt vekt på hvordan behandlingen bør gjennomføres, hvilke pasienter som er aktuelle og hvordan kvalitet og sikkerhet kan ivaretas. Studier gjennom flere år har vist at RFA kan gi betydelig reduksjon av knutevolumet. Så sent som i juni 2026 skrev vi om en studie fra Kina som viser tilsvarende funn. Samtidig er alvorlige og permanente komplikasjoner sjeldne, og metoden har en viktig fordel sammenlignet med kirurgi: Selve skjoldbruskkjertelen blir ikke fjernet. Det betyr blant annet at risikoen for permanent lavt stoffskifte er lavere enn etter kirurgisk fjerning av kjertelen. RFA gir heller ikke et operasjonssår på halsen. En ny studie En ny prospektiv studie fra Spania, publisert i tidsskriftet Endocrine i september 2026, undersøkte minimalt invasive behandlinger av godartede thyreoideaknuter. Totalt 120 knuter ble behandlet, hvorav 75 med RFA og 45 med perkutan etanolbehandling. Pasientene ble fulgt i ett år. Etter 12 måneder var det gjennomsnittlige volumet redusert med 77,4 prosent blant knutene som var behandlet med RFA. For hele gruppen var reduksjonen 84,2 prosent. Forskerne rapporterte også bedring i symptomer og kosmetiske plager. Blant pasientene med såkalte autonome knuter – knuter som produserer thyreoideahormon uavhengig av kroppens regulering – steg TSH-nivået mot normalområdet, og alle som brukte tyreostatisk behandling før inngrepet kunne avslutte denne etter behandlingen. Et viktig funn var sikkerheten. De registrerte bivirkningene var milde og forbigående. Lokale smerter ble rapportert hos 27,5 prosent og forbigående heshet hos 6,7 prosent. Forskerne registrerte ingen permanente komplikasjoner i dette materialet. Hvem kan være aktuell? En typisk kandidat er en pasient med en godartet, symptomgivende knute som gir trykkplager, svelgvansker eller kosmetiske problemer. Det er avgjørende at knuten er tilstrekkelig undersøkt og vurdert som godartet før behandling. Retningslinjer legger blant annet vekt på ultralyd og cytologisk undersøkelse for å sikre at knuten er godartet før RFA. Det finnes også forskning på RFA ved autonome knuter og ved enkelte former for thyreoideakreft. Bruksområdet er dermed større enn bare godartede knuter. En behandling i utvikling Utviklingen innen thyreoideabehandling går derfor i retning av flere behandlingsalternativer. For pasienten kan det bety at valget i noen tilfeller ikke lenger står mellom «operasjon eller ingen behandling». RFA og andre ablasjonsmetoder kan være aktuelle for enkelte – forutsatt riktig diagnose, riktig pasientutvelgelse og behandling utført av personell med nødvendig kompetanse. I Norge er termoablasjon fortsatt ikke etablert som et behandlingstilbud for godartede knuter i skjoldbruskkjertelen.
Se flere innlegg