Balansér stoffskiftet ditt før du bli gravid

Endokrinolog Ingrid Norheim anbefaler at alle som ønsker å bli gravide, enten man har høyt eller lavt stoffskifte, tar en grundig prat med lege, eventuelt spesialist i forkant. Noen måneder før ønsket graviditet, bør man redusere T3-nivået i behandlingen, og sørge for nok T4 så hypofysefunksjonen normaliseres før svangerskapet starter.


Det er flere behov som øker med en gang man blir gravid. Nå er det plutselig to personer (eller flere) som det skal tas hensyn til, og vanligvis øker behovet for stoffskiftehormonene med mellom 10 og 80 prosent (individuelle variasjoner). Med en gang barnet er født, synker kravene igjen i morens kropp.

Ingrid Norheim ønsker ikke å skremme stoffskiftesyke kvinner fra å bli gravide. Kvinnen bør imidlertid forberede seg best mulig når hun planlegger å få barn. Den viktigste perioden for barnets utvikling er de første ukene i svangerskapet, og derfor bør mødre som bærer frem barnet være klare på forhånd.

Dersom man har høyt stoffskifte – Graves sykdom og ønsker å bli gravid, er det også svært viktig at stoffskiftet ligger fint før graviditet. Mellom 6 og 10 uker ut i svangerskapet er en kritisk fase, hvor organdannelsen for fosteret foregår. Man ønsker å bruke minst mulig av medisiner – helst ingen, i disse ukene.

Dersom stoffskiftet hos mor er ute av kontroll, er det økt fare for abort, for tidlig fødsel, misdannelse, veksthemning og psykisk utviklingshemning.

Derfor er det så viktig å få kontroll på stoffskiftesykdommen før man blir gravid. Be om en egen prat med legen om dette, hvor dere blir enige om hva som bør gjøres. Legene vil være fokusert på at TSH ligger bra – både før og under graviditet. TSH er deres beste doseringsverktøy, og viktigste kontrollparameter for at behandlingen skal bli best mulig, mener hun.

T4 er helt nødvendig for fosterets utvikling
Endokrinologen er opptatt av gode verdier på T3 og T4 både før og under svangerskapet, selv om prøvesvar hos gravide kan være vanskelige å tolke. Hun vil forklare at tyroksin (T4) fra mor er helt nødvendig for at fosteret skal utvikle seg på normalt. T4 transporteres til fosterets hjerne og omdannes der til T3.

– Det er en langt mer usikker overgang av T3 fra mors blod til barnets hjerne. Behandling med høyere doser av T3, og dermed lavere doser av T4, er derfor ikke ønskelig under graviditet. Derfor må legen sørge for at den gravide ligger høyt nok i T4, sier hun og forklarer at prosessen starter med medisineringen før svangerskapet:

– Før man er blitt gravid kan man vurdere å slutte helt med T3, tyreoideaekstrakt, samtidig som man øker T4 dosen. Dette bør gjøres i samråd med lege. Egentlig bør det være dialog mellom fastlege og spesialist hvor man diskuterer dosering. Det ideelle er å finjustere tyroksindosen så TSH ligger rundt 1,0 mIU/L. Både i Norge og internasjonalt frarådes behandling med tyreoideaekstrakt eller kombinasjonsbehandling med T4 og T3, det vil si Levaxin / Euthryox og Liotyronin, under graviditet. Lav dosebehandling av medisiner er uansett å anbefale før og under graviditet, sier hun.

Og det er viktig for henne å understreke at det ikke er noe farlig med lav TSH.

– Neida, det er tvert imot et signal om at kroppen får nok stoffskiftehormon. Lav TSH må kanskje aksepteres gjennom graviditeten om hypofysen har vært ute av funksjon lenge. Stoffskiftet bør uansett kontrolleres månedlig gjennom graviditeten, med rask tilbakemelding når dosen skal justeres.

Noen kvinner ønsker ikke bruke medisiner når de blir gravide. Euthyrox- eller stoffskiftehormonbehandlingen i seg selv er ikke skadelig og svært viktig for fosteret.

– Man må ikke slutte med Levaxin når man blir gravid – den vurderingen må gjøres før eller etter svangerskapet, sier hun.

Jodbehovet stiger betydelig
En side av kostholdet man ikke diskuterer så ofte er inntaket av jod. Jodbehovet stiger med 50 prosent med en gang svangerskapet er i gang. En gravid kvinne bør få i seg rundt 250 ug jod pr. døgn. Jodinntak over 500 ug/døgn anbefales ikke.

I rapporten «Risiko for jodmangel i Norge», som ble publisert av Helsedirektoratet i 2016, ble det slått fast at en stor andel unge kvinner og gravide har urovekkende lavt jodinntak.

Gjennom stoffskiftehormonene er jod essensielt for hjernens utvikling i fosterlivet. Fosteret har ingen egenproduksjon av stoffskiftehormoner før svangerskapsuke 18-20 og er helt avhengig av tilførsel av hormonene fra mor. Konsekvenser av alvorlig jodmangel omfatter blant annet veksthemning, varig hjerneskade og økt risiko for død også i spedbarnsalder. Imidlertid finnes det færre undersøkelser om konsekvensene av mild til moderat jodmangel. Foreløpig tester viser at dette også kan være alvorlig for barnet.

I en artikkel som er publisert i Tidsskriftet for Den norske legeforening, har forskere gått gjennom 13 studier om jodinntak i ulike befolkningsgrupper i Norge. Disse bekrefter at jodinntaket i Norge er utilstrekkelig, særlig blant unge kvinner, gravide og ammende.

Norske helsemyndigheter anbefaler at daglig inntak av melk og melkeprodukter økes og jodtilskudd på 100 µg/dag til kvinner i fertil alder som har et lavere daglig inntak enn 3–5 dl melk/yoghurt (avhengig av fiskeinntak), og jodtilskudd på 150 µg/dag til gravide og ammende som har lavere daglig inntak enn 6–8 dl melk/yoghurt.

– Pass på å få i deg nok jod gjennom melk, fisk og jodtilskudd hvis du planlegger å få barn. Dette er enkelt å gjøre noe med og kan få svært negative konsekvenser hvis man overser tilskuddet gjennom kosten. Mange pasienter blir generelt frustrerte og forvirret over alle rådene de får, som oftest fordi de får ulike svar fra forskjellige leger. Det er mye å ta tak i for legene, derfor kan det være lurt å koble på spesialister innimellom. Det er uansett ingen tvil om at vi trenger flere endokrinologer i Norge, sier Ingrid Norheim til slutt.

Andre innlegg

Kvinner med autoimmune sykdommer rapporterer lengre vei til diagnose

Av Lasse Jangaas • 2. november 2026
En ny internasjonal studie med over 6600 deltakere finner at kvinner oftere enn menn oppgir lang utredningstid og at symptomene deres tidligere er blitt forklart som psykiske eller psykosomatiske. Forskerne understreker imidlertid at resultatene bygger på pasientenes egne erfaringer. Autoimmune sykdommer kan være vanskelige å oppdage. Symptomene kan utvikle seg gradvis, variere over tid og ligne på symptomer ved andre sykdommer. For mange pasienter kan det derfor gå lang tid fra de første symptomene oppstår, til en diagnose blir stilt. En ny internasjonal studie, publisert i det vitenskapelige tidsskriftet eClinicalMedicine, har undersøkt hvordan personer med autoimmune sykdommer opplever veien frem til diagnose. Forskerne har særlig sett på om det er forskjeller mellom kvinner og menn. Over 6600 deltakere Studien omfattet 6607 personer med ulike autoimmune sykdommer, og deltakerne ble rekruttert gjennom blant annet sosiale medier, pasientorganisasjoner og andre nettbaserte kanaler. De svarte på et omfattende spørreskjema om hvor lang tid det tok fra symptomene begynte til de fikk diagnosen, hvor mange ganger de hadde oppsøkt helsepersonell, og om de opplevde at symptomene tidligere var blitt forklart med andre tilstander. Forskerne undersøkte blant annet om deltakerne mente at symptomene hadde blitt feiltolket som psykiske helseproblemer eller psykosomatiske plager. Psykosomatiske plager ble i undersøkelsen forklart som fysiske symptomer som skyldes eller forverres av psykiske faktorer. Kvinner rapporterte oftere lang utredningstid Resultatene viste forskjeller mellom kvinner og menn på flere områder. Blant kvinnene oppga 31,8 prosent at det hadde gått minst fire år fra de første symptomene til diagnosen ble stilt. Tilsvarende andel blant mennene var 25,5 prosent. Kvinner rapporterte også oftere at de hadde hatt mange konsultasjoner med helsepersonell før diagnosen ble stilt. Mens 26,2 prosent av kvinnene oppga minst elleve konsultasjoner, gjaldt dette 18,4 prosent av mennene. Forskjellene var statistisk signifikante. Symptomer ble oftere forklart som psykiske Forskerne fant også forskjeller i hvordan deltakerne opplevde at symptomene deres tidligere var blitt vurdert. Blant kvinnene rapporterte 43,3 prosent at symptomer på den autoimmune sykdommen tidligere var blitt feiltolket som psykiske helseproblemer. Blant mennene var andelen 32,7 prosent. Tilsvarende oppga 33,9 prosent av kvinnene at symptomene var blitt forklart som psykosomatiske, mot 21,5 prosent av mennene. Forskjellene var statistisk signifikante også etter at forskerne hadde justert for blant annet alder, sykdomsgruppe, geografisk område og økonomisk situasjon. Forskerne undersøkte dessuten om deltakerne opplevde å ha fått en annen fysisk sykdomsdiagnose før den autoimmune sykdommen ble påvist. Her fant de ingen statistisk signifikant forskjell mellom kvinner og menn. Mange deltakere med stoffskiftesykdom Autoimmune stoffskiftesykdommer utgjorde den største sykdomsgruppen i undersøkelsen. Totalt 1514 deltakere oppga at de hadde en autoimmun stoffskiftesykdom som hoveddiagnose. Det tilsvarer nærmere 23 prosent av deltakerne. Også blant disse rapporterte pasienter at symptomene tidligere var blitt forklart som psykiske eller psykosomatiske, men forskerne presenterer ikke egne statistiske analyser som kan fastslå om forskjellene mellom kvinner og menn i denne sykdomsgruppen er sikre. Av de 1514 deltakerne med autoimmun stoffskiftesykdom var nemlig bare 59 menn, noe som begrenser muligheten til å trekke konklusjoner om kjønnsforskjeller innenfor denne gruppen. Studien gir derfor ikke grunnlag for å fastslå med sikkerhet at kvinner med autoimmune stoffskiftesykdommer oftere blir feildiagnostisert enn menn. Ulike sykdommer – ulike erfaringer Forskerne fant også betydelige forskjeller mellom de autoimmune sykdommene. Deltakere med enkelte sykdommer rapporterte langt oftere at symptomene tidligere var blitt forklart som psykiske eller psykosomatiske enn deltakere med andre sykdommer. Sykdommer med tydelige fysiske kjennetegn eller mer spesifikke biologiske markører var gjennomgående forbundet med færre slike rapporterte feildiagnoser. Forskerne peker på at mange autoimmune sykdommer kan gi diffuse og uspesifikke symptomer, særlig tidlig i sykdomsforløpet. Tretthet, søvnproblemer, konsentrasjonsvansker og psykiske symptomer kan ha flere mulige årsaker og kan gjøre det vanskelig å skille mellom autoimmune sykdommer og andre tilstander før sykdomsbildet blir tydeligere. De understreker også at psykiske lidelser og autoimmune sykdommer kan forekomme samtidig, og at en tidligere psykisk diagnose ikke nødvendigvis var feil. Kan ikke fastslå årsakene Selv om studien fant forskjeller mellom kvinner og menn, kan den ikke forklare hvorfor forskjellene oppstår. Forskerne diskuterer flere mulige årsaker, blant annet biologiske forskjeller, ulik sykdomsutvikling og mulige kjønnsrelaterte skjevheter i helsevesenet. Om dette skriver de at undersøkelsen ikke kan avgjøre hvilken betydning de ulike faktorene har hatt. Studien bygger dessuten på deltakernes egne beskrivelser av tidligere erfaringer, og forskerne har ikke gjennomgått pasientjournaler for å undersøke om det faktisk ble stilt feil diagnoser. Viktige begrensninger Forskerne understreker at resultatene må tolkes med forsiktighet, ikke minst fordi deltakerne ble rekruttert gjennom digitale kanaler, blant annet sosiale medier og pasientorganisasjoner. Det kan ha ført til at personer med særlig vanskelige erfaringer fra helsevesenet var overrepresentert. Hele 91,2 prosent av deltakerne var kvinner, og nesten 70 prosent kom fra Storbritannia. Undersøkelsen var også basert på deltakernes hukommelse om tidligere hendelser. I tillegg var det frafall underveis, slik at ikke alle deltakerne besvarte samtlige spørsmål, og resultatene kan derfor ikke uten videre overføres til alle personer med autoimmune sykdommer. Forskerne mener likevel at pasientenes erfaringer kan gi viktig kunnskap om forhold som ikke nødvendigvis kommer frem i medisinske journaler. De konkluderer også med at det trengs mer forskning på området, som også inkluderer helsepersonells perspektiver, for å få bedre forståelse av hvorfor forskjellene oppstår og hvordan utredningen av autoimmune sykdommer kan forbedres. Kilde: Sloan M, Taylor S, Cox B, et al. Sex and disease differences in patients’ diagnostic experiences in autoimmune diseases: an international cross-sectional study. eClinicalMedicine. 202 6.

Søvn og hukommelse kan påvirkes

Av Lasse Jangaas • 21. oktober 2026
etter omfattende skjoldbruskkjertelkirurgi

Kirurgi er ikke eneste alternativ mot knuter

Av Lasse Jangaas • 15. oktober 2026
Radiofrekvensablasjon kan redusere godartede knuter i skjoldbruskkjertelen betydelig – uten at selve kjertelen må opereres bort. En ny studie føyer seg inn i en stadig større mengde forskning som viser at metoden kan være et trygt alternativ for utvalgte pasienter. For mange som får påvist en godartet knute i skjoldbruskkjertelen, er ikke knuten i seg selv et problem. Men noen knuter vokser og gir trykkfølelse, svelgvansker eller kosmetiske plager. Da blir det aktuelt med behandling. Tradisjonelt har kirurgi vært den viktigste behandlingen dersom knuten skulle fjernes. I dag finnes det imidlertid et annet alternativ for enkelte pasienter: Radiofrekvensablasjon (RFA). Metoden innebærer at en tynn elektrode føres inn i knuten under ultralydveiledning. Radiofrekvensenergi varmer opp vevet, slik at cellene i knuten ødelegges. Kroppen bryter deretter gradvis ned det behandlede vevet, og knuten blir mindre. Stadig mer dokumentasjon RFA er ikke lenger en eksperimentell metode, og internasjonale retningslinjer og konsensusdokumenter beskriver behandlingen som et alternativ for utvalgte pasienter med knuter som gir symptomer eller kosmetiske plager. Nyere internasjonal konsensus har også lagt vekt på hvordan behandlingen bør gjennomføres, hvilke pasienter som er aktuelle og hvordan kvalitet og sikkerhet kan ivaretas. Studier gjennom flere år har vist at RFA kan gi betydelig reduksjon av knutevolumet. Så sent som i juni 2026 skrev vi om en studie fra Kina som viser tilsvarende funn. Samtidig er alvorlige og permanente komplikasjoner sjeldne, og metoden har en viktig fordel sammenlignet med kirurgi: Selve skjoldbruskkjertelen blir ikke fjernet. Det betyr blant annet at risikoen for permanent lavt stoffskifte er lavere enn etter kirurgisk fjerning av kjertelen. RFA gir heller ikke et operasjonssår på halsen. En ny studie En ny prospektiv studie fra Spania, publisert i tidsskriftet Endocrine i september 2026, undersøkte minimalt invasive behandlinger av godartede thyreoideaknuter. Totalt 120 knuter ble behandlet, hvorav 75 med RFA og 45 med perkutan etanolbehandling. Pasientene ble fulgt i ett år. Etter 12 måneder var det gjennomsnittlige volumet redusert med 77,4 prosent blant knutene som var behandlet med RFA. For hele gruppen var reduksjonen 84,2 prosent. Forskerne rapporterte også bedring i symptomer og kosmetiske plager. Blant pasientene med såkalte autonome knuter – knuter som produserer thyreoideahormon uavhengig av kroppens regulering – steg TSH-nivået mot normalområdet, og alle som brukte tyreostatisk behandling før inngrepet kunne avslutte denne etter behandlingen. Et viktig funn var sikkerheten. De registrerte bivirkningene var milde og forbigående. Lokale smerter ble rapportert hos 27,5 prosent og forbigående heshet hos 6,7 prosent. Forskerne registrerte ingen permanente komplikasjoner i dette materialet. Hvem kan være aktuell? En typisk kandidat er en pasient med en godartet, symptomgivende knute som gir trykkplager, svelgvansker eller kosmetiske problemer. Det er avgjørende at knuten er tilstrekkelig undersøkt og vurdert som godartet før behandling. Retningslinjer legger blant annet vekt på ultralyd og cytologisk undersøkelse for å sikre at knuten er godartet før RFA. Det finnes også forskning på RFA ved autonome knuter og ved enkelte former for thyreoideakreft. Bruksområdet er dermed større enn bare godartede knuter. En behandling i utvikling Utviklingen innen thyreoideabehandling går derfor i retning av flere behandlingsalternativer. For pasienten kan det bety at valget i noen tilfeller ikke lenger står mellom «operasjon eller ingen behandling». RFA og andre ablasjonsmetoder kan være aktuelle for enkelte – forutsatt riktig diagnose, riktig pasientutvelgelse og behandling utført av personell med nødvendig kompetanse. I Norge er termoablasjon fortsatt ikke etablert som et behandlingstilbud for godartede knuter i skjoldbruskkjertelen.
Se flere innlegg