Balansér stoffskiftet ditt før du bli gravid

Endokrinolog Ingrid Norheim anbefaler at alle som ønsker å bli gravide, enten man har høyt eller lavt stoffskifte, tar en grundig prat med lege, eventuelt spesialist i forkant. Noen måneder før ønsket graviditet, bør man redusere T3-nivået i behandlingen, og sørge for nok T4 så hypofysefunksjonen normaliseres før svangerskapet starter.


Det er flere behov som øker med en gang man blir gravid. Nå er det plutselig to personer (eller flere) som det skal tas hensyn til, og vanligvis øker behovet for stoffskiftehormonene med mellom 10 og 80 prosent (individuelle variasjoner). Med en gang barnet er født, synker kravene igjen i morens kropp.

Ingrid Norheim ønsker ikke å skremme stoffskiftesyke kvinner fra å bli gravide. Kvinnen bør imidlertid forberede seg best mulig når hun planlegger å få barn. Den viktigste perioden for barnets utvikling er de første ukene i svangerskapet, og derfor bør mødre som bærer frem barnet være klare på forhånd.

Dersom man har høyt stoffskifte – Graves sykdom og ønsker å bli gravid, er det også svært viktig at stoffskiftet ligger fint før graviditet. Mellom 6 og 10 uker ut i svangerskapet er en kritisk fase, hvor organdannelsen for fosteret foregår. Man ønsker å bruke minst mulig av medisiner – helst ingen, i disse ukene.

Dersom stoffskiftet hos mor er ute av kontroll, er det økt fare for abort, for tidlig fødsel, misdannelse, veksthemning og psykisk utviklingshemning.

Derfor er det så viktig å få kontroll på stoffskiftesykdommen før man blir gravid. Be om en egen prat med legen om dette, hvor dere blir enige om hva som bør gjøres. Legene vil være fokusert på at TSH ligger bra – både før og under graviditet. TSH er deres beste doseringsverktøy, og viktigste kontrollparameter for at behandlingen skal bli best mulig, mener hun.

T4 er helt nødvendig for fosterets utvikling
Endokrinologen er opptatt av gode verdier på T3 og T4 både før og under svangerskapet, selv om prøvesvar hos gravide kan være vanskelige å tolke. Hun vil forklare at tyroksin (T4) fra mor er helt nødvendig for at fosteret skal utvikle seg på normalt. T4 transporteres til fosterets hjerne og omdannes der til T3.

– Det er en langt mer usikker overgang av T3 fra mors blod til barnets hjerne. Behandling med høyere doser av T3, og dermed lavere doser av T4, er derfor ikke ønskelig under graviditet. Derfor må legen sørge for at den gravide ligger høyt nok i T4, sier hun og forklarer at prosessen starter med medisineringen før svangerskapet:

– Før man er blitt gravid kan man vurdere å slutte helt med T3, tyreoideaekstrakt, samtidig som man øker T4 dosen. Dette bør gjøres i samråd med lege. Egentlig bør det være dialog mellom fastlege og spesialist hvor man diskuterer dosering. Det ideelle er å finjustere tyroksindosen så TSH ligger rundt 1,0 mIU/L. Både i Norge og internasjonalt frarådes behandling med tyreoideaekstrakt eller kombinasjonsbehandling med T4 og T3, det vil si Levaxin / Euthryox og Liotyronin, under graviditet. Lav dosebehandling av medisiner er uansett å anbefale før og under graviditet, sier hun.

Og det er viktig for henne å understreke at det ikke er noe farlig med lav TSH.

– Neida, det er tvert imot et signal om at kroppen får nok stoffskiftehormon. Lav TSH må kanskje aksepteres gjennom graviditeten om hypofysen har vært ute av funksjon lenge. Stoffskiftet bør uansett kontrolleres månedlig gjennom graviditeten, med rask tilbakemelding når dosen skal justeres.

Noen kvinner ønsker ikke bruke medisiner når de blir gravide. Euthyrox- eller stoffskiftehormonbehandlingen i seg selv er ikke skadelig og svært viktig for fosteret.

– Man må ikke slutte med Levaxin når man blir gravid – den vurderingen må gjøres før eller etter svangerskapet, sier hun.

Jodbehovet stiger betydelig
En side av kostholdet man ikke diskuterer så ofte er inntaket av jod. Jodbehovet stiger med 50 prosent med en gang svangerskapet er i gang. En gravid kvinne bør få i seg rundt 250 ug jod pr. døgn. Jodinntak over 500 ug/døgn anbefales ikke.

I rapporten «Risiko for jodmangel i Norge», som ble publisert av Helsedirektoratet i 2016, ble det slått fast at en stor andel unge kvinner og gravide har urovekkende lavt jodinntak.

Gjennom stoffskiftehormonene er jod essensielt for hjernens utvikling i fosterlivet. Fosteret har ingen egenproduksjon av stoffskiftehormoner før svangerskapsuke 18-20 og er helt avhengig av tilførsel av hormonene fra mor. Konsekvenser av alvorlig jodmangel omfatter blant annet veksthemning, varig hjerneskade og økt risiko for død også i spedbarnsalder. Imidlertid finnes det færre undersøkelser om konsekvensene av mild til moderat jodmangel. Foreløpig tester viser at dette også kan være alvorlig for barnet.

I en artikkel som er publisert i Tidsskriftet for Den norske legeforening, har forskere gått gjennom 13 studier om jodinntak i ulike befolkningsgrupper i Norge. Disse bekrefter at jodinntaket i Norge er utilstrekkelig, særlig blant unge kvinner, gravide og ammende.

Norske helsemyndigheter anbefaler at daglig inntak av melk og melkeprodukter økes og jodtilskudd på 100 µg/dag til kvinner i fertil alder som har et lavere daglig inntak enn 3–5 dl melk/yoghurt (avhengig av fiskeinntak), og jodtilskudd på 150 µg/dag til gravide og ammende som har lavere daglig inntak enn 6–8 dl melk/yoghurt.

– Pass på å få i deg nok jod gjennom melk, fisk og jodtilskudd hvis du planlegger å få barn. Dette er enkelt å gjøre noe med og kan få svært negative konsekvenser hvis man overser tilskuddet gjennom kosten. Mange pasienter blir generelt frustrerte og forvirret over alle rådene de får, som oftest fordi de får ulike svar fra forskjellige leger. Det er mye å ta tak i for legene, derfor kan det være lurt å koble på spesialister innimellom. Det er uansett ingen tvil om at vi trenger flere endokrinologer i Norge, sier Ingrid Norheim til slutt.

Andre innlegg

Av Lasse Jangaas • 21. oktober 2026
etter omfattende skjoldbruskkjertelkirurgi
Av Lasse Jangaas • 15. oktober 2026
Radiofrekvensablasjon kan redusere godartede knuter i skjoldbruskkjertelen betydelig – uten at selve kjertelen må opereres bort. En ny studie føyer seg inn i en stadig større mengde forskning som viser at metoden kan være et trygt alternativ for utvalgte pasienter. For mange som får påvist en godartet knute i skjoldbruskkjertelen, er ikke knuten i seg selv et problem. Men noen knuter vokser og gir trykkfølelse, svelgvansker eller kosmetiske plager. Da blir det aktuelt med behandling. Tradisjonelt har kirurgi vært den viktigste behandlingen dersom knuten skulle fjernes. I dag finnes det imidlertid et annet alternativ for enkelte pasienter: Radiofrekvensablasjon (RFA). Metoden innebærer at en tynn elektrode føres inn i knuten under ultralydveiledning. Radiofrekvensenergi varmer opp vevet, slik at cellene i knuten ødelegges. Kroppen bryter deretter gradvis ned det behandlede vevet, og knuten blir mindre. Stadig mer dokumentasjon RFA er ikke lenger en eksperimentell metode, og internasjonale retningslinjer og konsensusdokumenter beskriver behandlingen som et alternativ for utvalgte pasienter med knuter som gir symptomer eller kosmetiske plager. Nyere internasjonal konsensus har også lagt vekt på hvordan behandlingen bør gjennomføres, hvilke pasienter som er aktuelle og hvordan kvalitet og sikkerhet kan ivaretas. Studier gjennom flere år har vist at RFA kan gi betydelig reduksjon av knutevolumet. Så sent som i juni 2026 skrev vi om en studie fra Kina som viser tilsvarende funn. Samtidig er alvorlige og permanente komplikasjoner sjeldne, og metoden har en viktig fordel sammenlignet med kirurgi: Selve skjoldbruskkjertelen blir ikke fjernet. Det betyr blant annet at risikoen for permanent lavt stoffskifte er lavere enn etter kirurgisk fjerning av kjertelen. RFA gir heller ikke et operasjonssår på halsen. En ny studie En ny prospektiv studie fra Spania, publisert i tidsskriftet Endocrine i september 2026, undersøkte minimalt invasive behandlinger av godartede thyreoideaknuter. Totalt 120 knuter ble behandlet, hvorav 75 med RFA og 45 med perkutan etanolbehandling. Pasientene ble fulgt i ett år. Etter 12 måneder var det gjennomsnittlige volumet redusert med 77,4 prosent blant knutene som var behandlet med RFA. For hele gruppen var reduksjonen 84,2 prosent. Forskerne rapporterte også bedring i symptomer og kosmetiske plager. Blant pasientene med såkalte autonome knuter – knuter som produserer thyreoideahormon uavhengig av kroppens regulering – steg TSH-nivået mot normalområdet, og alle som brukte tyreostatisk behandling før inngrepet kunne avslutte denne etter behandlingen. Et viktig funn var sikkerheten. De registrerte bivirkningene var milde og forbigående. Lokale smerter ble rapportert hos 27,5 prosent og forbigående heshet hos 6,7 prosent. Forskerne registrerte ingen permanente komplikasjoner i dette materialet. Hvem kan være aktuell? En typisk kandidat er en pasient med en godartet, symptomgivende knute som gir trykkplager, svelgvansker eller kosmetiske problemer. Det er avgjørende at knuten er tilstrekkelig undersøkt og vurdert som godartet før behandling. Retningslinjer legger blant annet vekt på ultralyd og cytologisk undersøkelse for å sikre at knuten er godartet før RFA. Det finnes også forskning på RFA ved autonome knuter og ved enkelte former for thyreoideakreft. Bruksområdet er dermed større enn bare godartede knuter. En behandling i utvikling Utviklingen innen thyreoideabehandling går derfor i retning av flere behandlingsalternativer. For pasienten kan det bety at valget i noen tilfeller ikke lenger står mellom «operasjon eller ingen behandling». RFA og andre ablasjonsmetoder kan være aktuelle for enkelte – forutsatt riktig diagnose, riktig pasientutvelgelse og behandling utført av personell med nødvendig kompetanse. I Norge er termoablasjon fortsatt ikke etablert som et behandlingstilbud for godartede knuter i skjoldbruskkjertelen.
Av Lasse Jangaas • 12. oktober 2026
– Jeg lå i senga og lette etter grunner til å stå opp eller fortsette livet. Det eneste som greide å få meg opp, var at jeg ikke kunne etterlate samboeren min alene. Tekst og foto: Lasse Jangås Oda Amalie Bakkalia havnet på et mørkt og fryktelig sted etter å ha født sitt første barn i 2024. Først etter seks måneder i mørket var det en psykolog som spurte: – Du har sjekket stoffskiftet ditt? Det hadde hun ikke. Alle trodde det dreide seg om en fødselsdepresjon, og ingen fortalte Oda at den dype depresjonen kunne skyldes stoffskiftesykdom. – Fødselen var i seg selv ganske krevende, både for datteren min og meg. Hun ble forløst med vakuum, 5-6 drag, og fikk en smertefull skade på nakken sin, forteller Oda. – Skaden oppdaget vi egentlig ved at ammingen ble problematisk og at jeg fikk store, åpne sår på brystet. Oda oppsøkte derfor helsestasjonen for å få undersøkt hva som var galt i datterens nakke. – Da fikk vi vite at hun i forbindelse med forløsningen hadde fått avrevne muskelfibre i den skrå halsmuskelen, som hadde resultert i tilstanden muskulær torticollis. Torticollis er en feilstilling av nakken, som vises ved at hodet er vridd eller bøyd til den ene siden, mens haken ofte peker mot motsatt side. – Vi måtte trille ned til helsestasjonen minst tre ganger i uka for behandling, og hun skrek mye i denne perioden, både fordi hun hadde vondt og fordi hun var sulten. Det var veldig krevende for meg å stå i det at hun hadde det så vondt, minnes Oda. Samtidig ble hun omhyllet av et mørke hun aldri hadde opplevd tidligere. – Jeg merket jo helt siden fra fødselen at ting ikke var helt som det skulle psykisk, for min del. Det var en kaotisk periode, alt føltes veldig tomt, jeg var fryktelig sliten og hadde mange mørke tanker, sier hun. Det var da hun lurte på om det var noen vits i å fortsette livet. (Artikkelen fortsetter under bildet.)
Se flere innlegg