At fysisk aktivitet er sunt og bra, kan vi alle være enige om. Men hva er egentlig fasiten for de som er stoffskiftesyke? Hvor mye trening tåler en med høyt eller lavt stoffskifte?
Tåler stoffskiftepasienter å belaste kroppen like mye som friske?
– Hvis stoffskiftet er velregulert, er det ikke noe i veien for å trene hardt. Det finnes f.eks. idrettsutøvere med lavt stoffskifte som trener på relativt høyt nivå. Hvis stoffskiftet derimot ikke er godt regulert eller man ikke føler seg frisk, må man kjenne på sine egne grenser. Følgende kan være en god rettesnor: Har du en god følelse i kroppen etter trening, selv om du er sliten og litt støl dagen etter, er alt vel. Får du derimot plager etter trening som kanskje varer i flere dager, har det vært for mye for kroppen. Det er imidlertid lite forskning på dette feltet, så det å observere egen respons, er viktig.
Har man lavt stoffskifte og er litt overmedisinert med ikke målbare TSH-verdier, kan muskulaturen fungere dårligere – musklene kan føles svakere og verke, og man kan lettere få melkesyre og bli stiv. Ved mer uttalt høyt stoffskifte, som hos Graves-pasienter før de har fått behandling, kan disse muskelsymptomene bli ganske sterke, og fordi disse pasientene ofte går ned i vekt, mister de også mye muskelmasse. De tåler fysisk aktivitet dårligere og kan raskt få muskelsymptomer, selv ved lett fysisk aktivitet som f.eks. gange i trapper.
Ved insulinresistens er det derimot superviktig å være fysisk aktiv. Trening bedrer insulinfølsomheten i muskelcellene. Kondisjonstrening gjør at muskelcellene omsetter energi (sukker og fett) mer effektivt, mens styrketrening gjør at muskelmassen øker.
Mange synes nok det er vanskelig å tolke kroppens signaler?
– Det finnes noen rettesnorer man kan navigere etter. Akutte influensalignende symptomer som feberfølelse, sår hals eller hovne lymfekjertler etter trening gir en klar pekepinn om at treningen har vært for hard i forhold til hva man tåler. Hos noen få stoffskiftepasienter kan man se noe av den samme nevroimmunologiske ubalansen som hos ME-pasienter, men i svakere grad. ME-syke får en immunreaksjon og blir veldig dårlige etter fysisk aktivitet. Jeg har sett at denne profilen også finnes hos noen pasienter med høyt eller lavt stoffskifte. Samtidig er det vanskelig å skille mellom hva som skyldes stoffskiftet og hva som er nevroimmulogisk ubalanse, så dette er et vanskelig område. Igjen gjelder det at man må lytte til kroppen. Uansett bør man ikke avstå fra fysisk aktivitet, men unngå å trene for hardt.
Hva med trening og stress?
– Opp til et visst punkt kan trening være en god motvekt til mentalt stress. Over det punktet vil fysisk aktivitet, spesielt hard kondisjonstrening og styrketrening, ofte forsterke stressymptomer og -plager og gjør oss enda mer utslitte. I en slik situasjon bør man prioritere trening som kombinerer lettere fysisk aktivitet med mental ro, som for eksempel tai chi, qi gong eller yoga.
Generelt vil jeg si at dette å bli kjent med sin egen kropp, er det aller viktigste når det gjelder fysisk aktivitet, slik Øyvind Gjerde også skrev i forrige utgave av Thyra. For stoffskiftepasienter som for alle andre har det stor betydning å holde seg i form. Alle vil ha godt av å gjøre det de kan, uansett hvor mye det er. Mosjon gir energi, og man kommer inn i en god sirkel: Energi avler energi. Prøv ut toleransen din, før gjerne treningsdagbok og skaff deg kunnskap om hva som gjør godt og hva som føles for mye. Responsen fra kroppen er det beste du har å navigere etter.