– I all min tenkning om kommunikasjon mellom lege og pasient, legger jeg ansvaret på legen. Det er ikke pasientens ansvar at kommunikasjonen er god, sier lege og professor Pål Gulbrandsen. Han har forsket på kommunikasjonen mellom leger og pasienter i over 20 år.

Han mener likevel at du som pasient påvirker møtet og har mange tanker om hvordan samspillet mellom lege og pasient kan bli bedre.

– Det er viktig å tenke litt på hva det gjør med deg å være pasient. Du er prisgitt legen. For deg handler det om veldig viktige ting. Du blir forsiktig. Du må ta frem en liten løve inni deg og finne en måte å forand­re legen på som legen kan tåle, sier han.

Men ifølge professoren er det viktig å få frem budskapet sitt uten å angripe legen.

– Leger møter nesten aldri kritikk ansikt til ansikt. Derfor tror de at de er gode. Hvis du gir kritikk, vil legen tenke at det er deg det er noe galt med. Å fremme helt konkret kritikk er derfor ikke lurt. Det ødelegger kommunikasjonen.

Du skal altså finne frem til din indre løve, men istedenfor å brøle så høyt du kan, skal du bruke den til å kaste av deg pasientforsiktigheten, og gå legen i møte som det dere er: medmennesker.

–  Si for eksempel: «Du er fastlegen min, og jeg vil gjerne fortsette å gå til deg, men jeg har følelsen av at du ikke helt forstår hva som feiler meg. Jeg skjønner at det ikke er så lett, plagene mine er diffuse og jeg blir ikke bedre». Å våge det, det gjør pasienter ofte ikke. Det verste som kan skje, er at legen går i forsvar på en litt ubehagelig måte. Da vil jeg råde deg til finne en ny lege, sier Gulbrandsen.

Du har bare 18 sekunder

Et av problemene er at du ofte ikke har lange tiden til å legge frem prob­lemet ditt for legen. Forskning viser at tre av fire pasienter bare har 18 sekunder på seg før de blir avbrutt. Samtidig bruker pasienter bare 92 sekunder i gjennomsnitt dersom de får snakke fritt. Og leger som utforsker en pasients følelsesmessige bekymringer, bruker i gjennomsnitt bare ett minutt mer på konsultasjonen enn dem som ikke gjør det. Da Gulbrandsen først fikk høre om denne forskningen, bestemte han seg for å teste funnene på sine egne pasienter.

– Det hadde en dramatisk effekt. Pasientene blomstret. Jeg trodde jeg kjente pasientene mine, men det gjorde jeg ikke. Og jeg tapte heller ikke tid!

Kronisk sykdom tynger også legen

De vanligste symptomene på at stoffskiftet er ute av balanse, som tretthet, slitenhet, søvnprob­lemer, ned­stemthet, hukommelsesprob­le­mer, de­presjon og konsen­tra­sjons­­vansker, er diffuse og vanskelige å tolke. I dette ligger det at symptomene kan skyldes en rekke ulike sykdommer og tilstander.

– For hver stoffskiftepasient møter legen mange pasienter med de samme symptomene som ikke har stoffskiftesykdom. Legen blir derfor glad for å finne stoffskiftesykdom. Det betyr at det finnes en forklaring, og ikke minst en medisin. Legen kan hjelpe! Stoffskiftepasienter har likevel like mye annet i livet som alle andre, og behandlingen gir ikke alltid det resultatet man ønsker. Da blir både legen og pasienten skuffet, og det gjør noe med kommunikasjonen, mener Gulbrandsen.

Mindre empati ved langvarig sykdom

Ifølge professoren viste en studie fra Danmark at leger opptrer mindre empatisk overfor pasienter som har vært syke lenge.

– Det var ikke fordi de ønsket det, noe skjedde med dem. Når pasienten ikke blir frisk og legen ikke kan hjelpe, vil legen føle seg utilstrekkelig. Det blir som et tap. Å behandle denne typen plager er derfor ikke noe de ønsker å gjøre. Det er vanskelig. Og en lett klagende pasient med en oppgitt holdning virker tyngende. Symptomene smitter, legen føler seg trett og oppgitt selv.

Ifølge forskning er det særlig to forhold som avgjør en sykdoms medisinske status. Det ene er hvor farlig en tilstand er. Det andre er tett knyttet til stoffskiftesykdommer og andre kroniske sykdommer:

– Om det er noe legen klarer å gjøre noe med, avgjør statusen, sier Gulbrandsen.

Legen må vandre med pasienten

Kjennetegnet på en kronisk sykdom er jo nettopp at pasienten ikke kommer til å bli frisk. Hun må finne en måte å leve med sykdommen på.

– Legen må snakke med pasientene sine om livet, i ordets aller videste forstand. Dette er det veldig mange leger som ikke har lært noe om, og ikke vet hvordan de skal gjøre. God hjelp er avhengig av selvinnsikt hos legen og legens evne til å få fram det samme hos pasienten, forklarer han.

Han mener leger kan for lite om det viktige samspillet mellom psyken, det sosiale og kroppen.

– De vet at det finnes, men kan for lite om å håndtere det. De vet ikke helt hva de skal gjøre, og kan si ting som: «Det feiler deg ingenting» eller «Det er ikke noe å gjøre med det». Legene må skjønne hva som skjer med dem.

Selvinnsikten hos legen er altså forutsetningen for virkelig å kunne hjelpe pasienter til et bedre liv med kronisk sykdom. Først når legen forstår egne reaksjoner, kan hun bruke dem til beste for pasienten ved å vise forståelse og empati for pasientens plager og bekymringer. Det er dette som gir utgangspunkt for god kommunikasjon.

– Det er ikke nok med kommunikasjonsteknikk alene. Legene må være genuint opptatt av å forstå pasientene sine. De må dele lidelsen og vand­re sammen med dem. Leger bør også være forsiktige med å si at «når du begynner med denne medisinen, vil alt bli bra». Det skaper urealistiske forventinger og kan føre til skuffelse. De bør heller si: «Jeg forstår ikke plagene dine, men jeg skjønner at de plager deg».

Å være både syk og frisk

Å være kronisk syk innebærer at man ikke blir frisk, men det betyr også at man ikke bare er syk.

– Leger må hjelpe pasienter til å se at noe kan være grunnlidelsen, men noe kan også være livet ellers. Livet skjer med oss alle. Hva som er hva, kan være vanskelig å skille. Hvor mye av symptomene er knyttet til stoffskiftesykdommen, og hvor mye er knyttet til andre ting? Mange er trette, slitne, sover mye og er nedstemte, de fleste av dem har ikke tyreoideasykdom. Lege og pasient må sammen utforske og forstå hva som kan gjøres, sier Gulbrandsen, og fortsetter:

– God kommunikasjon er viktigere jo vanskeligere sykdommen er å behandle. Legen og pasienten må samarbeide om å nå målet.

Leger på kurs

Ved utgangen av 2013 hadde ca. 160 leger ved Ahus vært på kurs i klinisk kommunikasjon. Kurset heter «4 gode vaner» og er et to dagers undervisningskurs som skal hjelpe legene med å kommunisere bedre med pasientene sine.

De fire gode vanene er:

1. Invester i begynnelsen!
2. Få frem pasientperspektivet!
3. Vis empati!
4. Invester i avslutningen!

Pål Gulbrandsen mfl har vist at de fleste legene som deltar på kurset, viser gunstig atferdsendring i sin kommunikasjon med pasientene. Tre år etter svarer legene at kurset har varig endret deres kommunikasjonsatferd.

Forskning viser stort behov

Forskning utført av Beckman & Frankel (1984), senere videreført i USA av Frankel, Stein & Krupat (2005) og i Norge av Finset & Gulbrandsen (2006–2013), fastslår at det er behov for at leger trener på kommunikasjon:

•   Tre av fire pasienter ble avbrutt av legen etter 18 sekunder.
•   Pasienter som får snakke uavbrutt i begynnelsen av en konsultasjon, bruker i gjennomsnitt bare 92 sekunder.
•   Pasienter legger ikke frem sine bekymringer i prioritert rekekfølge, det viktigste kommer ofte frem sent.
•   Legens empati betyr mer for pasienttilfredshet enn rekvirering av ønskede tester.
•   Leger som ikke fanger opp pasientens følelser, får pasientens største bekymring presentert på vei ut av konsultasjonen, det såkalte dørhåndtaksyndromet.
•   Leger som utforsker en pasients følelsesmessige bekymringer, bruker i gjennomsnitt ett minutt mer på konsultasjonen enn de som ikke gjør det.

Kilde: Bjarte Reve: Snakk med meg, lege! Kronikk i Dagens medisin 15/2013

Tre gode tips til pasienten

1. Skriv ned på forhånd hva du vil spørre om
2. Ikke vær redd for å stille dumme spørsmål
3. Fortell hva du bekymrer deg for

Kilde:
Bjarte Reve: Snakk med meg, lege! Kronikk i Dagens medisin 15/2013

post@stoffskifte.org